Lorentz Gedde-Dahl sitter i sin villa på Oslos bedre vestkant og mimrer over livets tilfeldigheter, som blant annet har manifestert seg i over 500 hus, hytter, hoteller og leilighetsbygg. Han har kommet ut av tellingen, så tallet kan godt være høyere.

Bare på veien oppover mot Vettakollen kryr det av dem – klassiske hus med skråtak, karnapper og smårutete vinduer – uprovoserende og vakre for noen, til forargelse for andre.

Gedde-Dahl gir blaffen i kritikerne som mener stilen er vulgær og lite oppfinnsom. 77-åringen har ikke noen plan om å pensjonere seg.

– Jeg har i hvert fall ikke tenkt å begynne å tegne noe annet. Så lenge jeg har oppdrag og er klar i huet, ser jeg ingen grunn til å gi meg.

Ideologisk motstand

Gedde-Dahl begynte harmevekkingen blant landets anerkjente arkitekter allerede tidlig på 1970-tallet, da han returnerte til Norge etter arkitektutdannelse i Canada. For entreprenørselskapet Bauer & Bech tegnet han 23 tomannsboliger i Haldenveien på Snarøya som så ut som sørlandshus.

Boligkjøperne elsket dem. Arkitektstanden rynket på nesen.

– Det var norgesrekord den gangen. Det kostet 1,2 millioner for en halvdel, sier Gedde-Dahl, som var husarkitekt hos Bauer & Bech frem til 1980.

– Da var jeg allerede fiende av arkitektstanden, for jeg tegnet liksom litt romantisk. Det fikk jeg ikke lov til. Den gangen skulle det helst bygges sånn ... sånne jævlige hus.

Men motivert av suksessen var det ingen grunn for hverken entreprenør og arkitekt til å endre kurs. Utover 70-tallet kom det flere boligprosjekter i og rundt Oslo som skilte seg ut fra den dominerende Obos-stilen og Selvaagbyggs terrasseblokker. Hvis de ble godkjent, vel å merke.

– Bauer var forhatt hos Plan- og bygningsetaten, for han var jo kapitalist. Der nede var de ikke det. Jeg husker vi satt i et møte, Bauer og jeg, på byplankontoret, og så glemte jeg noen hansker. De var jo hyggelige under møtet, men så gikk jeg inn igjen uten å banke på. Da satt de og hånlo, hele Plan og bygg. De skulle ta han derre Bauer.

Men også Gedde-Dahl mener han ble motarbeidet. Permanent.

– Vi hadde en bygningssjef i Oslo kommune. Fra Trondhjem. Du er jo nesten fra Trondhjem, så vi skal ikke snakke stygt om trøndere ...

– Det er lov.

– Han sa: “Hver gang Gedde-Dahl melder inn noe, så skal jeg se på det.” Jeg fikk alltid avslag, hele tiden, fra han jævla idioten der. Han likte hus med pulttak, sånn skulle man tegne. Men på den tiden var det enkelt – det skulle gå tre uker fra man fikk avslag til det var i Bygningsrådet. Så jeg måtte ned til Rådhuset, hver uke omtrent, for å snakke pent om byggene mine. Og der fikk jeg alt igjennom.

– Omgås du andre arkitekter?

– Ikke privat. Jeg tror arkitekter slenger mye dritt om hverandre.

Reaksjonær glasnost

Gedde-Dahl hevder planmyndighetene og majoriteten av andre arkitekter har en forkjærlighet for “rare hus” som de fleste mennesker ikke setter pris på.

Det er som et ekko av Arkitekturopprøret, som nå har en følgerskare på nesten 77.000 mennesker på Instagram, og har fått betydelig oppmerksomhet for sine “Grøss-medaljer”.

Og i noen byggeprosjekter har det plutselig begynt å liste seg inn et par bueganger og andre klassiske elementer – for eksempel på Fornebu, der ingen ringere enn modernistmastodonten Obos og Skanska nylig kunngjorde byggestart for 121 leiligheter, rekkehus og omsorgsboliger i prosjektet Nansenløkka.

I fjor ble et boligprosjekt i regi av Fredensborg på Sandaker i Oslo tegnet helt om av MAD Arkitekter – fra høyt “signalbygg” til tradisjonell kvartalsbebyggelse. Det skjedde etter at både Arkitekturopprøret og Byantikvaren hadde steilet.

“Det er ikke er feil om folk flest liker det vi tegner. Tvert imot er det viktig at bygninger som skal stå i flere hundre år, blir elsket. Det utrolige er at det må et opprør til før vi arkitekter begynner å tenke over hva vi holder på med,” uttalte MAD-partner Kurt Singstad til Aftenposten.

– Står stilen til Gedde-Dahl overfor en revival?

– Det er riktig at han har vært opptatt av tradisjonell arkitektur, men jeg vil likevel plassere ham i en mer postmoderne tradisjon, sier Saher Sourouri (44), psykolog og talsperson for Arkitekturopprøret.

– Men hos befolkningen har jo dette alltid vært populært. Det er blant arkitektene det har vært upopulært. Avstanden mellom arkitekt og menigmann er veldig stor, hevder Sourouri.

Arkitekturopprøret mener det finnes vitenskapelige bevis på at folk foretrekker tradisjonell arkitektur, at førfunksjonalistiske bygg gjør oss mer harmoniske.

– Det er basert på øyesporingsteknologi. I en studie fikk folk med VR-briller se bymiljøer på Grünerløkka versus Aker Brygge. Folk rapporterte gjennomgående at de følte seg bedre i en de tradisjonelle bymiljøene enn på Aker Brygge, sier Sourouri.

– Aker Brygge er vel ikke det verste eksempelet på moderne arkitektur?

– Mjæ. Det ble jo bygget på 1980-tallet – sammenlignet med det som bygges i dag er det kanskje mindre ille, hehe.

– Vil ikke dette kunne endre seg over tid? Er det sannsynlig at folk på 1950- eller 60-tallet ville følt seg så vel av se forslummede bygårder på Grünerløkka sammenlignet med et moderne blokkområde?

– Mange arkitekter mener at oppfatningene endrer seg. Men vi har jo liten kunnskap om hva folk flest mente om arkitektur før 1970-tallet.

– I Bergen gikk folk i demonstrasjonstog for å rive Bryggen, som de syntes var noe gammelt rask?

– Ja, men var det et estetisk opprør eller et opprør mot dårlige sanitære forhold, spør Sourouri, som selv leier kontor i en bygård fra 1890-tallet ved Solli plass.

Med utsikt rett mot Indekshuset.

Unge liker gamle tider

I fjor utførte Respons Analyse en meningsmåling som ble gjengitt i Aftenposten. I den svarte én av tre at de foretrakk klassisk arkitektur. Bare 3 prosent ønsket seg helst moderne arkitektur.

Videre foretrakk fire av ti å bo i en bydel med klassisk arkitektur, mens bare én av ti foretrakk moderne arkitektur. Oppsiktsvekkende nok var yngre respondenter betydelig mer tilbøyelig til å like klassisk arkitektur enn eldre.

Men når det kom til betalingsvilje, stoppet det litt opp: Bare én av fem ville betale mer for en bolig i klassisk stil.

– Om folk liker det så godt – tror du betalingsviljen er større for klassisk arkitektur?

– For meg blir det en gal tilnærming. Da skyver man ansvaret for god byutvikling over på de som på et gitt tidspunkt tilfeldigvis er boligkjøpere. Jeg er jo godt over snittet opptatt av denne saken, men hvis jeg skal kjøpe en bolig i Oslo og sette meg i gjeld med mange millioner – er det rettferdig at jeg skal tenke “hvordan blir dette bygget for Oslo by?”, eller skal jeg tenke på at jeg må ha plass og at barna skal ha hvert sitt soverom? Når jeg skal kjøpe en bolig, tenker jeg med en helt annen hatt enn når jeg beveger meg rundt omkring, sier Sourouri.

Han mener estetiske krav burde være like selvfølgelige som tekniske krav.

– Gjennom hele etterkrigstiden er det kommet stadig mer tekniske og fordyrende krav for utbyggerne. Har Obos gått konk fordi de måtte begynne å bygge heiser? Selvfølgelig ikke. Å bygge heis er mye dyrere enn å bygge en finere fasade. Hvis man begynner å kreve at arkitekturen er vakker og at den skal passe inn i miljøet, vil utbyggerne tilpasse seg det.

– Ikke mye dyrere

På en tomt på Bislett, akkurat der hvor Dalsbergstien foretar en 80-graderssving, ligger Glückstads gate 1. Under den store byggeboomen på 1890-tallet skulle det nok komme en hjørnegård her, men det satte Kristiania-krakket i 1899 en stopper for.

Nå forsøker eieren Brinkbygg å plukke opp tråden. Planen er å oppføre en bygård i stil med de klassiske gårdene i strøket. Og hvem ringer man da? Lorentz Gedde-Dahl, selvfølgelig:

– Hvor mye dyrere er det å bygge en gård som denne, sammenlignet med standard "Plattenbau"-bebyggelse à la JM og Skanska?

– Det er ikke mye dyrere, altså.

Gedde-Dahl plukker opp telefonen for å finne ut mer. I den andre enden er snart en entreprenør han har pleid å hyre inn siden langt tilbake på 1980-tallet.

– Det blir omtrent det samme, sier Freddy Engebretsen.

– Er det ikke kostbart med fasadeornamentikk?

– Nei, gipslister kommer jo ferdig. Det går fint å bruke det og male oppå.

Byggesaken i Glückstads gate er ennå ikke avgjort, og skal behandles av Plan- og bygningsetaten etter påske.

– Hvorfor valgte dere et klassisk konsept for denne tomten?

– Vi synes det passer best inn i området. Og så tror vi det er lettere å få gjennomslag for utbyggingen, både hos Plan- og bygningsetaten og hos Byantikvaren. Gårdene rundt står på gul liste, sier Knut Collett Mellbye, styreleder i Brinkbygg.

Familieselskapet har eid tomten i to år, og har ikke vurdert andre måter å bygge den ut på.

– Vi tror jo at dette er i tråd med politikernes ønsker om fortetting i bynære områder, og håper det skal være ukontroversielt. De garasjene som står der i dag er ikke videre pene, sier Mellbye.

– Blir det dyrere å bygge på denne måten?

– Det har vi ikke regnet på.

– Gedde-Dahl mener det ikke blir det?

– Jeg tror heller ikke det, sier Mellbye, som ikke har tatt stilling til om de nye leilighetene skal leies ut eller selges – dersom byggetillatelsen kommer.

Forventningsgap

Men: “Er fortidens arkitektur fremtiden?” Akkurat slik lød tittelen på invitasjonen til et debattmøte i Oslo en trist tirsdag i februar. Modig nok var det Obos som arrangerte, og salen i Kulturhuset var fylt til randen.

– Vi ser definitivt at fortiden er litt tilbake og litt trendy i dagens arkitekturuttrykk; flere buer, mer varme materialer og flere farger, men vi lever nok ikke i evigheten, sa kultursosiolog Knut Schreiner i Rodeo Arkitekter fra scenen.

– Men å bygge Grünerløkka i dag (om igjen, journ. anm.) ville blitt kulisser, det ville blitt kunstig, det ville blitt ekkelt å være i. Men man kan videreføre kvartalsprinsippet og kvalitetene, fortsatte han.

Også Obos-sjef Daniel Kjørberg Siraj sto på podiet. Han er temmelig på linje med Arkitekturopprøret når det gjelder rolleforståelsen.

– Jeg tror det er et ganske stort gap mellom hva vi forventer som byboere av vårt naboskap og hva vi som boligkjøpere forventer å få. Det er to dimensjoner i byutviklingen som må pares. For når vi spør våre medlemmer, kommer balkong øverst og parkeringsplass som nummer to. Og så er det riktig pris og beliggenhet som nummer tre og fire. Arkitektur og miljø kommer helt nederst på listen, hevder han.

– Men må vi jo også sørge for at det vi setter opp ikke bare løser en mengde funksjoner, det skal også snakke i byen og på det stedet det står.

Byutviklingsbyråd James Stove Lorentzen (H) kunngjorde at han akkurat har startet arbeidet med en ny arkitekturpolitikk for Oslo.

– Jeg tror ikke god kvalitet nødvendigvis koster så mye mer, sa han fra talerstolen.

– Man må jo kunne gjøre to ting på én gang. Det må kunne være fint inne og ute samtidig. Jeg tenker det er intellektuell latskap å bare gjøre halve jobben.

Aksepterer ikke premisset

Til tross for enkelte tegn til dialog, står altså de store utbyggerne som Obos i den ene grøften og arkitekturopprørerne i den andre. Striden står tilsynelatende mellom traust blokkbyggeri og tilbakeskuende stilherming.

– Finnes det ikke noe moderne arkitektur du setter pris på?

– Jo, noe kan jeg like, men da er det bygg som henter elementer fra klassisk arkitektur, sier opprørsgeneral Saher Sourouri.

– Flere mener dere står for en fryktelig reaksjonær holdning, at det bare er kopiering og ingen utvikling?

– En fortelling modernister selger er at modernismen – som ble funnet opp på 1920-tallet – er vår tids arkitektur, hundre år senere. Hvem sitter på definisjonsmakten? Hvis et flertall av befolkningen synes den premodernistiske arkitekturen rent estetisk er bedre, er ikke det moderne da?

Vi stiller Lorentz Gedde-Dahl det samme spørsmålet. Liker han virkelig ingenting som ikke er prydet med karnapper, listverk og gesimser?

Det blir påfallende stille.

– Deichmanske bibliotek, jeg synes det er jævlig stygt, men jeg har hørt at det er fint på innsiden, svarer han, før han starter en nidtale om Økern Portal, som han synes er “helt jævlig”.

– Hva med Operaen?

– Det er to kjedelige kontorfasader der også. Så er jeg litt lei av å høre han fra Snøhetta snakke om at fellesskapet kan gå på taket. Arkitekter prater mye tull. 

– Hva mener du er byens flotteste hus?

– Huset til Tidemandsen (XXL-gründer Øivind Tidemandsen, journ. anm.) i Løchenveien på Bygdøy er ganske flott, altså.

– Det har du jo tegnet selv?

– Jeg har tegnet mange flotte hus!