I vinter åpnet en stor utstilling med kunstneren Leonard Rickhard fra Arendal på Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen. Mange av bildene er fra samlingen som er bygget opp av skipsmegler Hans Rasmus Astrup, som gikk bort i 2021. Men institusjonen har også lånt bilder av andre museer og investor Christen Sveaas.
Men den som har lånt bort aller flest bilder til utstillingen, er hermetikkarvingen og investor Christian Bjelland.
Kapital har besøkt utstillingen sammen med Bjelland, som hadde et nært forhold til Rickhard – og til Astrup. Bjelland og Astrup gikk nemlig ikke bare på jakt etter fugl og fisk sammen. De siktet seg også inn på de samme bildene av Leonard Rickhard, og brevutvekslingen ville til tider ingen ende ta etter at den ene hadde fått tak i et bilde den andre ville ha.
– Viktig kunstnerisk mål
Bjelland kommer raskt gående til museet ytterst på Tjuvholmen, som ble åpnet av dronning Sonja i 2012. Han er kledd i blådress. De brune skoene skinner i motsetning til været denne dagen. Et bringebærrødt skjerf henger nonchalant rundt halsen.
– Har du valgt den fargen for å hedre Rickhard?
– Nei, men Leo var glad i å bruke rødt. Det er det ikke så mange andre kunstnere som gjør. Det viktigste for ham var komposisjonen og helheten. Han brukte blant annet farger veldig bevisst for å få frem det visuelle.
Leonard Richard, Leo blant venner, døde uventet før åpningen i i en alder av 78 år.
– Tror du han hadde likt å se sin egen utstilling?
– Jeg tror det. Selve utstillingen var et viktig kunstnerisk mål for Leo. Han var veldig involvert i kurateringen av utstillingene sine og tegnet alltid opp hvordan alle bildene skulle henge på rutepapir. Jeg vet at det var noen heftige diskusjoner mellom Solveig (Øvstebø, direktør og sjefkurator på Astrup Fearnley Museet, red. anm.) og Leo om utvalget og rekkefølgen av bildene til denne utstillingen. Men selv om det var endel frem og tilbake, ble de enige til slutt. Skal vi gå inn?
Kuratert tematisk
“Mellom konstruksjon og sammenbrudd” åpnet 26. januar og står til slutten av mai. “Et storslått farvel”, “En stillhet som ikke er til å holde ut” og “Maleriet før alt raser sammen”, skrev kritikerne, som i det store og hele var positive.
Fra omtrent midten av 70-tallet har Rickhard gjentatt mange av de samme motivkretsene: fugleskapet, nattmaleren, modellbordet, bjerkeskogen og forlatte brakkebygg. Han vokste opp i Tvedestrand etter krigen. Historiene til de voksne og krigsrestene som lå igjen i naturen preget ham og maleriene hans.
– Det er ikke en retrospektiv utstilling der de starter med starten og går kronologisk igjennom det hele. Det er ulike temaer i hvert rom. Leo var veldig opptatt av det visuelle samspillet, internt i maleriet, mellom lerret og ramme og hvordan kunsten hans var montert i rommene. Det visuelle samspillet overstyrte kronologien, forklarer Bjelland.
Oppdaget på museum
Bjelland selv oppdaget Rickhards kunst på slutten av 80-tallet. Det var da han var styreleder for Stavanger kunstmuseum.
– Direktøren og jeg var uenige om mye, men ikke om Rickhards bilder, som vi ofte så på sammen.
Unge Bjelland tok kontakt med kunstneren og ble invitert til atelieret hans i Arendal, og fikk reservert fire bilder, som han siden kjøpte.
– Jeg husker ikke hva jeg gav for dem. Jeg noterer aldri prisene på kunsten jeg kjøper.
Jeg noterer aldri prisene på kunsten jeg kjøper.
– Gjør du ikke? Det må du være ganske alene om.
– Ja, det er kanskje ganske rart. Men jeg har full oversikt over motiv, teknikk og når verkene er malt, sier Bjelland, som har livnært seg som investor i mange år.
Årlige besøk
Besøket i Arendal hos Rickhard ble starten på en årlig seanse hver sommer og et langt vennskap mellom kunstneren og Bjelland.
– Det foregikk alltid slik at vi spiste lunsj, og da var hans kone Berit også med, og så var vi noen timer på atelieret hans etterpå. Leo har hatt utrolig mye å si for meg og det å få et trent øye for kunst. Jeg var helt utrent i starten. Det han gav meg av innsikt og forståelse har også hatt mye å si for den andre kunsten jeg har kjøpt.
Leo har hatt utrolig mye å si for meg og det å få et trent øye for kunst.
– Hva har det å si at man kjenner kunstneren som har laget arbeidene man kjøper?
– Mye. Man får en helt annen forståelse. Jeg var også freidig nok til å komme med innspill til Leo.
– Hørte han på deg?
– Av og til, og av og til ikke. Mest det siste, må jeg nok innrømme. Det som er spesielt imponerende med Leo er at han holdt koken hele livet. Det er det ikke så mange kunstnere som klarer. Bare tenk på Munch. Det er på 1890-tallet til tidlig 1900-tallet som har blitt stående som noe særskilt i ettertid, selv om han malte frem til han døde i 1944.
Hanekamp om bilder
I dag har Bjelland rundt 40 bilder av Rickhard, datert fra 70-tallet og frem til 2023.
– Kjøpte du bildene på atelieret?
– Nei, Leo var veldig nøye på at salg skulle gå via galleristen hans, først Dobloug, og siden Osl, begge her i Oslo. Men jeg fikk som regel lov til å reservere bilder når jeg var på besøk, sier han og fortsetter:
– Og det som var gøy, var at jeg ofte kom til atelieret hans i Arendal en uke før Hans Rasmus og hans følge ankom i sjøfly. Men det var selvfølgelig andre sammenhenger der han kom først til kunsten. Hans Rasmus og jeg har skrevet flere brev til hverandre om kunstkjøp. Det startet alltid med: “Kjære Hans Rasmus” eller “Kjære Christian”, og så spurte vi om å få kjøpe det den andre hadde fått kjøpt, eventuelt supplert i bytte med andre verk.
– Førte det frem?
– Nei. Vi svarte alltid “nei” til hverandre. Men så fortsatte vi likevel. Da kunne vi for eksempel foreslå å legge noen andre kunstverk i potten i tillegg. Hans Rasmus hadde et helt strålende øye. Vi ble etter hvert venner, og han var en person jeg satte svært høyt.
Tøffeste å kutte verk hjemme
– Er det tomt hjemme hos deg nå som du har lånt ut 14 bilder til denne utstillingen?
– Nei. Det som er fint, er at jeg har fått opp andre verker på veggene. Det er en del av dealen når man låner ut kunst at museet henter bilder og ordner med å hente andre bilder fra lager, hvis man har det.
Bjelland har oppimot 300 kunstverk samlet i det som heter Christian Bjelland Collection. Litt over 100 av bildene er lagt inn i det virtuelle visningsgalleriet Artland, slik Kapital har skrevet om tidligere. Blant de andre kunstnerne er Bjørn Carlsen, Ida Ekblad, Vanessa Baird, Per Inge Bjørlo, Bjarne Melgaard, Kjell Nupen og Kjell Erik Killi Olsen. Deler av samlingen har blitt stilt ut på blant annet Henie Onstad Kunstsenter tidligere.
Bjelland og fruen flyttet fra hus til leilighet nylig. Der de fleste snakker om hvor mange kvadratmeter man går ned i størrelse, prater Bjelland om hvor mange bilder de har måttet kutte ned.
– Det var noe av det tøffeste å gå fra 59 til 20 verk, sier han.
Børs og katedral
Stavanger-mannen Christian Bjelland er utdannet siviløkonom fra USA. Han kjøpte sitt første kunstverk som 21-åring.
Den første kunstneren han kjøpte er helt glemt i dag. Med familiepenger begynte han å kjøpe litografier av kjente verdenskunstnere – Picasso, Chagall og Munch. Men Bjelland gikk lei av kunsten som var laget av kunstnere som ikke levde lenger. “Det handlet bare om å ha stor lommebok,” mente unge Bjelland. Han begynte å samle på samtidskunst, hvor han selv måtte vurdere kvaliteten. En av kunstnerne han falt for var Leonard Rickhard, som også ble en god venn, og er en spydspiss i samlingen. Nå har Bjelland lånt ut mange bilder til utstillingen på Astrup Fearnley Museet.
Han har jobbet som konsulent i BCG og sittet i mange styrer, deriblant som styreleder i Kværner og Nasjonalmuseet, verv han til slutt trakk seg fra. Bjelland arvet et pent beløp da familiens hermetikkfabrikk Chr. Bjelland & Co ble solgt på begynnelsen av 80-tallet. Ved siden av har han investert egen portefølje i selskapet Chr. Bjelland & Co. I 2022 stod 70-åringen oppført med en skattelignet inntekt på 4,7 millioner kroner og en formue på 42 millioner kroner.
Kritisert for dobbelroller
Bjelland ville selv bli kunstner, men landet på at han hverken hadde den nødvendige drivkraften eller stayer-evnen. Det ble en karriere som konsulent og i finans. Han fikk særlig kjørt seg som styreleder for Kværner rundt årtusenskiftet. Da var selskapet truet av konkurs, og storaksjonær Kjell Inge Røkke ønsket å kaste både konsernsjef Almskog og styreleder Bjelland, og det gikk hardt for seg. Men det er en annen historie.
Interessen for kunsten har Bjelland hatt med seg hele veien. Han også hatt mange styreverv i kunstinstitusjoner i Norge. Han fikk kritikk da han var styreleder for det som het Museet for samtidskunst og som nå er innlemmet i Nasjonalmuseet. Journalist Lotte Sandberg i Aftenposten mente at det ble rollekonflikt når Bjelland sto i et konkurranseforhold til kunstmuseene han var oppnevnt til å lede i en sak hun skrev i 2006.
“Også vårt nasjonale kunstmueum, som Bjelland er styreleder for, ønsket seg bildet da det ble stilt ut i Kunstnerforbundet i 2004. Men Bjelland trakk det lengste strået, for han hadde kjøpt maleriet direkte fra kunstnerens atelier før åpningen,” skrev hun.
– Mange gale opplysninger
– Dette hørtes jo ikke helt bra ut?
– Det var mange gale opplysninger i den saken. Jeg hadde ikke kjøpt bildet på atelieret, men avtalt med Leo at jeg skulle få kjøpe det på åpningen av utstillingen. Et annet tilfelle Sandberg trakk frem var fra utstillingen på Kunstnernes hus i 1995. To av bildene der hadde Leo avtalt at han kunne selge i forkant for å finansiere utstillingen. Jeg kjøpte disse to og ble kritisert for å ha kjøpt det bildet museet var interessert i. Museet hadde imidlertid ikke formidlet denne interessen til Leo – og selvfølgelig ikke til meg. Leo skrev et innlegg i Aftenposten, hvor han avviste Sandbergs påstander, sier Bjelland.
Forsvart av Rickhard
Kapital har funnet frem innlegget i arkivene:
“For nøyaktig 12 år siden oppsøkte Christian Bjelland meg i Arendal. Jeg møtte da en kunstsamler som ble en inspirator. Han røpet et uvanlig sensibelt og autentisk forhold til kunst. Han kunne være begeistret, men også kritisk. Som samler opptrer han planmessig, besluttsomt og, ikke minst, ryddig. Dessuten har han alltid respektert mine krav: Salget skal gjøres i det galleriet/museet der jeg stiller ut, til full galleripris og med full provisjon til galleriet.
... Lotte Sandberg skriver at ‘Bjelland er eier av den mest representative malerisamling av Rickhard’. Dette har sine grunner. Han er tidlig på banen, og han anstrenger seg for å få det til. Stiller man til start i et løp, er det ingen ulempe å merke seg når startskuddet går, og i vårt løp er det ikke sikkert at Bjelland skal kritiseres for å være for rask. Det kan like gjerne tenkes at noen er for sene. Sånn sett kan Christian Bjelland være en nyttig utfordrer!”
Prisbildet etter bortfall
– Hvordan har din samling av Richard-bilder vært hvis du skal tenke investering?
– Den er nok i pluss, mener han uten å ville gå inn på tall.
– Hva tror du skjer med prisene på Rickhards kunst nå som han har gått bort?
– Jeg vet ikke. Det blir interessant å se. Leo hadde en ganske stor produksjon. Jeg lurer på om det var ca. 900 malerier. Tegninger kommer i tillegg. Leo solgte bra mye av karrieren. Han er innkjøpt av mange museer og samlinger. Det er ikke så ofte bildene hans kommer på auksjon, i hvert fall ikke de sentrale og viktigste, sier han.
Det er ikke så ofte bildene hans kommer på auksjon, i hvert fall ikke de sentrale og viktigste.
Ifølge Bjelland er det over 25 år siden det sist kom et hovedverk på auksjon.
– Det kjøpte jeg. Det var hos Grev Wedels Plass Auksjoner. Vi hadde besøk av venner fra Stockholm og skulle ut og spise. Jeg måtte ta en pause under middagen for å delta i budgivningen på auksjonen. Det var bildet “Modellflybygger i affekt” (1986–1987). Jeg tror det ble lagt ut for noe over 100.000 kroner. Det gikk helt opp til 330.000 kroner pluss omkostninger. Den jeg bød mot viste seg å være Bjørn Rønneberg, som jobbet for Astrup. Han hadde fått en limit på 320.000 kroner. Det eneste som sto i hodet mitt var: “I want it!”. Da jeg kom tilbake til vennene våre, spurte de hvordan det hadde gått. Jeg sa bare: “Yes!”
Det eneste som sto i hodet mitt var: ‘I want it!’.
Rekord fra 1998
Tilslaget er fremdeles det høyeste for Rickhards bilder på auksjon. 330.000 kroner tilsvarer 600.000 kroner i dag.
– Det skal vel som kjent bare to idioter til for å få en høy pris på auksjon?
– Ja, du sier noe. Men jeg mener at man skal gå for hovedverkene. Da kan man gjerne kline til. Det er bedre å kjøpe noen få gode verker til en høy pris, enn mange mediokre bilder til samme totalsum, mener Bjelland.
Selgeren var en sveitser som hadde kjøpt Richard-bildet for en slikk og ingenting på 80-tallet.
– Det ble et kupp for ham, som det gjerne blir for sveitsere, sier han.
På en stor salgsutstilling hos det kunstnerdrevne Kunstnerforbundet i 2018 kostet det dyreste Rickhard-bildet 380.000 kroner. 25 malerier og mer enn 100 tegninger ble tilbudt, og det meste ble solgt. Astrup Fearnley Museet kjøpte da “Vinternatt”, som vises på utstillingen nå. På det tidspunktet hadde museet 31 bilder av Rickhard. Etter det Kapital kjenner til er det 32 nå, knappe ti er med på utstillingen.
Nasjonalmuseet har 22 verker av Rickhard, syv av dem er med på utstillingen.
– En viktig samling Rickhard
Vi har besøkt alle rommene på utstillingen og går ut.
– Jeg har nok en viktig samling Rickhard-bilder. Ja, du får kanskje sjekke det litt.
– Også sammenlignet med det museene har?
– Ja, det tror jeg de fleste vil mene.
Men Astrups samling som helhet slår knockout på Bjellands. I en årrekke var Astrup den eneste nordmannen som ble nevnt i Top 200 Collectors List, som lages av kunstavisen Artnews.
I 2013 la Hans Rasmus Astrup kunsten i en stiftelse som nå heter Stiftelsen Hans Rasmus Astrup. Ved hans bortfall ble de siste 2,5 prosentene også overført til stiftelsen.
Kapital tar for øvrig en telefon til Bjørn Rønneberg, som jobbet tett med Astrup i mange år. Han bekrefter budhistorien fra 1998.
– Du må gjerne skrive om den. Da lærte jeg at man aldri må ha limits. Det fikk jeg heller aldri siden av Hans Rasmus. Men ikke skriv at jeg var sur da, jeg blir ikke sur for slikt.
