Det er også rust, merkelige elektriske feil og forsikring med veihjelp inkludert.

Men er det en halvstor SUV med lademulighet?

Der alt krysses

Som en mulig konsekvens av generell samfunnsforflatning, er det små SUV-er dagens bilkjøpere drømmer om. Ikke lave coupeer, digre sedaner, rammebygde terrengbiler eller søte minibiler, men crossovere.

Korte, klumpete og middels høyreiste doninger som tilbyr litt av alt mulig. De er veienes allværsjakker, og få bilprodusenter greier å holde det gående uten minst en slik i garderoben.

I det fransk-italiensk-amerikanske konglomeratet Stellantis har de et breddfullt skap. Peugeot 3008 er kanskje den mest vellykkede, men du kan også kjøpe en anonym Opel Grandland X, eller hva den nå heter, med nøyaktig samme innmat, eller en Citroën C5 Aircross. På stativet finnes også Jeep Compass og Renegade – som egentlig er europeisk – og for amerikanske kjøpere finnes Dodge Hornet.

Det vi kjører her er altså en Alfa Romeo Tonale PHEV Q4 Veloce – markedsført som den skarpeste og mest elegante av dem, med et tydelig italiensk snitt. Og den aller første ladbare hybridbilen med Alfa-logo noensinne.

Uten den og den mer tradisjonelle storebroren Stelvio ville den milanesiske produsenten med historikk tilbake til 1910 garantert vært på vei til intet, for praktisk talt ingen kjøper sedanen Giulia.

Skjønnheten kommer utenfra

En Alfa Romeo skal alltid ha et tydelig design. Den behøver ikke å være direkte pen (selv om det heldigvis gjerne blir resultatet), men den skal være interessant. Det er en del av grunntanken i italiensk formgivning – at man tør å gi litt f#¤”, og ikke alltid går for det dempede og trygge.

Å få en ganske smal, kort og høyreist bil til å bli vakker og/eller interessant er ikke lett, men designerne har lykkes ganske godt.

Tonale kommer ikke til å bli en av Alfas mange klassikere, men særlig fronten er skarp og fin, og bilen har en del detaljer som trekker opp. For å underbygge det italienske, finner man Il Tricolore både her og der, blant annet ved girspaken (akkurat denne plasseringen er nær ved å kvalifisere til helligbrøde – mer om det senere).

Man kan ellers glede seg over et snasent ratt som både ser bra ut og føles tilsvarende, med den fantastiske Alfa Romeo-logoen i midten. Å bli lei av å glane på Milano-flagget og Visconti-slangen er et tegn på sinnslidelse.

På siden av rattet stikker det ut to girhendler i iskaldt og korrekt aluminium, mens det heldigitale kombiinstrumentet ihvertfall gir en illusjon av tidligere tiders sportsbiler, med to liksom-analoge instrumenter.

Kronglete samarbeid

Tonale er et fjellpass sør for Stelvio. Å navngi SUV-er etter fjellpass er slett ikke dumt, og Syd-Tirol er jo umulig å mislike.

Men dessverre er ikke Tonale en bil vi ville valgt på en ferie til Tonale – ihvertfall ikke som ladbar hybrid.

På papiret ser prestasjonene gode ut: 280 hestekrefter, firehjulstrekk, 0 til 100 km/t på 6,2 sekunder og en elektrisk rekkevidde på 62 kilometer, paret med Alfas velkjente rykte som biler man vil vrenge rundt svingene og rekke over så mange alpepass som mulig med på én dag. Og så gjenta det samme dagen etter.

Men selv i en «vanlig» bil ville denne drivlinjen vært vanskelig å like. En liten 1,3-litersmotor skal samarbeide med en elektromotor på bakakselen, og megleren er en høyst enerverende automatgirkasse.

Sparker du gasspedalen inn, må megleren inn på bakrommet og sjekke noe greier før vedkommende iverksetter ordren. Deretter forløper ting på en stressende måte. Bilen nykker mens turtallet jager seg opp og blir liggende akkurat lenge nok til at du blir usikker på om ordren er plassert riktig. For å få orden på sakene, forsøker du å flippe den høyre aluminiumsspaken mot deg, men nei. Også da må girkassen tenke seg om. Når den først lystrer, er det ikke med et resolutt skift, men en slapp senking av turtallet fra 4.000 til 3.000 omdreininger.

I tillegg er regenereringen i sportsmodus altfor kraftig. Det er som om bilen holder deg igjen – at bremsene ligger på. Pussig nok triller bilen lettere om den står i ren elmodus.

Hvor kjøregleden blir av i dette drivlinjebyråkratiet, vet ikke vi. Det er ihvertfall et stykke unna Alfas storhetstid. Uansett: Det italienske flagget hører like lite hjemme ved siden av denne girspaken som Paven gjør i Mekka.

Rattet lover for mye

Hva med styringen? Alfa-ingeniørene skal ha strammet den inn for en mer sportslig kjøreopplevelse, og det kan godt hende, men styrefølelsen vi får gjennom det lekre rattet er også langt under pari for en bil med såpass sportslige ambisjoner.

«Klassens beste styring og rattgir», hevder Alfa Romeo på sine norske hjemmesider, men det kan vi ikke forstå. Dette er ikke på BMW-nivå, og ihvertfall ikke på nivå med Porsche.

Problemet er ikke selve styreforholdet, men at man heller ikke på denne fronten føler seg i ett med bilen. Til det er følelsen for syntetisk og indirekte.

Pris på nivå med Porsche

Ok, det er mulig vi er litt strenge her nå. Tonale er jo ingen fullblods sportsbil, men en hybrid med alle dens kompromisser. Og dem pleier det gjerne å være mange av.

På den positive siden får man en ganske praktisk og annerledes familiebil med mulighet til å kjøre elektrisk på korte avstander og bra fremkommelighet – med sportslige detaljer og et fint utformet interiør.

Det store ankepunktet er at testbilen teknisk sett fremstår som et generisk Stellantis-produkt. Av en Alfa Romeo forventer man mer.

Ihvertfall om man sjekker prisen. Det begynner å bli noen år siden ladbare hybridbiler var gode kjøp i det norske avgiftsregimet, og Tonale starter på heftige 803.900 kroner.

Testbilen nærmer seg 900.000 kroner – omtrent det samme som startprisen på nye og helelektriske Porsche Macan.

Alfa Romeo hevder selv at Tonale er deres «første modell på veien mot elektrifisering». Merket skal etter planen bare tilby helelektriske biler fra 2027, som det første under Stellantis-paraplyen. Etter mange herlige år med forbrenningsmotorer er ikke det noe vi umiddelbart ser frem til, men dette mellomskjæret av en hybridbil blir ikke noe stort savn.

I sin tid vakte det harme blant puristene da Alfa Romeo begynte å putte dieselmotorer i bilene sine. Det kan vi egentlig skjønne, men dette er noen hakk verre.

En innrømmelse er på sin plass: Det ble en lykkelig reunion med vår private 159 Sportwagon fra 2007 da Tonalen skulle leveres tilbake. Den lever i høyeste grad opp til logoen.

Også med tanke på rust, merkelige elektriske feil og avtale om gratis veihjelp.