I løpet av 365 korte dager skulle Norge bli helt besatt av suksessen på vinter-OL på Lillehammer, si «Nei til EU» og ikke minst: Vi fikk Norges første Ferrari-forhandler.

Norsken, svensken og dansken

På mange måter er tilblivelsen av Norges første Ferrari-forhandler en hyggelig versjon av «Norsken, svensken og dansken». Det var nemlig tre litt uavhengige personer, som uten å vite det, satt med bitene som skulle til for å legge nødvendige deler av puslespillet for å få Norge på Ferrari-kartet.

La oss ta dem i rekkefølge:

Norsken var selvsagt Knut Hallan, som allerede da hadde etablert sin entusiastforretning Roadster Square i Oslo i 1990 og blitt offisiell Morgan-importør.

Svensken var bilentusiasten og Automobil-redaktøren Robert «Robban» Peterson. Han hadde kjent Knut i lang tid fra sportsbilmiljøet på begge sider av grensen, og han hadde vært innom forretningen i Malmøgata 7 i Oslo. Imponert over hva han så og opplevde, hadde Robban skrevet en artikkel om entusiastbutikken kalt «Lille London» i Automobil.

Og her entrer dansken historien: Ole Damgaard-Nielsen. Etter en start i fotobransjen, hvor han blant annet hadde skaffet seg importagentur på Nikon, tok han steget inn i bilbransjen som BMW-forhandler. Så ble det import av AMC og Jeep, samt Mitsubishi fra slutten av 1970-tallet. Ole Damgaard-Nielsen Automobiler ble raskt en markant aktør på det danske bilmarkedet.

Dansk Ferrari-import

I 1987 hadde han søkt Ferrari om å få importen av Ferrari til Danmark. Anmodningen ble avvist fordi Ferrari mente at Danmark nok var et for lite et land, men de tilbød en verkstedskontrakt for å vise velvilje. Ole fulgte opp med å importere en håndfull Ferrari fra Tyskland, og det tok ikke lenge før alle var solgt.

Ferrari la merke til initiativet. I 1988 fikk han kontrakt på import til Danmark like før Enzo Ferrari døde, så han var blant gjestene i minnehøytideligheten i domkirken i Modena.

I de følgende år steg salget i Danmark, og i 1992 fikk Damgaard-Nielsen også importøransvar for Norge, Sverige og Finland av Ferraris nye sjef, Luca Cordero di Montezemolo. Samtidig fikk han også agenturet på Maserati, som var blitt en del av Ferrari.

Ole hadde ikke funnet noen løsning på en forhandler i Norge, men da han leste Robbans Automobil-artikkel om Roadster Square, tenkte han at Knut Chr. Hallan måtte være den rette forbindelsen i Norge.

Heftig start

– Min gode venn Egil Stenshagen ga meg klare råd om å være forsiktig med denne dansken, men jeg hadde lyst, j…. stor lyst. Så stor at jeg tok på meg ansvaret for å etablere forhandlervirksomheten.

Etter sedvanlig tautrekking om hvilke av Ferraris krav og ønsker som måtte tilfredsstilles med hensyn til lokaler, utstillingsbiler, verktøy, kompetanse og annet ble han eneforhandler av Ferrari i Norge 1. april 1994.

Det var ingen aprilspøk, men en aldri så liten merkedag i norsk bilhistorie: For første gang kunne norske Ferrari-kunder kjøpe og serve verdens mest myteomspunne bilmerke av en offisiell fabrikksrepresentant i hjemlandet!

Allerede en drøy uke etter avtaleinngåelse kunne familien Hallan invitere gjester til Ferrari Grand Opening fredag 8. april 1994. Maserati var også med i dealen, men det var Ferrari som gjaldt.

Til stede var alt som kunne krype og gå av potensielle Ferrari-kunder Hallan kjente fra sportsvognmiljøet i Norge, samt fabrikken, den italienske ambassaden og den danske forretningsforbindelsen. Det lille lokalet i Malmøgaten, som vanligvis huset britiske sportsbiler av ymse slag og årganger, var nå fylt med klassiske Ferrarier og et par nybiler.

Et av kriteriene for å få forhandlerstatus var at forretningen måtte ha minst én helt fabrikksny Ferrari i utstilling til enhver tid, så den første bestillingen var en 348 GTS.

– På et fabrikkbesøk sammen med Ole Damgaard observerte jeg en gul bil jeg aldri hadde sett før, men som var mye mer moderne enn 348. Ole bare dro meg vekk og sa at det var en eksportprototype til California jeg bare skulle glemme.

Allerede idet Knut kom hjem, sto bladene som lyste med den nye, gule Ferrarien hos Narvesen: F355. Plutselig var den fem år gamle 348 enda eldre.

– Damgaard hadde solgt meg den siste 348, et utgående produkt i stedet for å hjelpe oss i gang med en nyhet. Jeg skjønte at Egil Stenshagen hadde grunn for sine advarsler, og det skulle ikke bli det siste problemet vi hadde med dansken, minnes Hallan.

Siste trinn i oppstartsraketten var tidenes norske Ferrari-samling på Automania-utstillingen på Sjølyst i forbindelse med NAFs 70-årsjubileum siste helgen i april. Ikke mindre enn ni gamle og nye Ferrarier var et syn vi ikke hadde sett i Norge tidligere.

Krevende hverdag

Da hvetebrødsdagene med Ferrari var over, ble det stadig viktigere med utvikling av verksted og delelager, forbedringer av showroom (hvor Ferrari stadig presset på for å investere i både lokaler, eksteriør og interiør etter deres standard), klubbarbeid og lobbyvirksomhet for å redusere de stadig stigende bilavgiftene. Og ikke minst lokale markedsføringstiltak.

– Et par ganger i uken parkerte vi en rød og en gul 355 på sentrale steder i Oslo. De beste var foran Theatercafeen, Stortinget og Rådhuset, samt et par korte visitter foran Slottet… inntil gardistene jaget oss, gliser Hallan.

Historiene forteller om en annen tid på alle måter, både i bilbransjen og i samfunnet for øvrig.

Vi snakker selvsagt ikke mange Ferrarier i året, men fra å ha vært et par biler midt på 1960-tallet, hadde bestanden vokst til knappe 30 privatimporterte da Knut Hallan tok tak. Og derfra steg den med vel et titalls nye biler hvert år.

– Ferrari-forretningen La Strada AS ble født med Hallan AS som mor og meg som jordmor, forteller Knut Chr. Hallan i dag.

For mye

Etter hvert som tiden gikk, fikk Hallan merke kravene fra Ferrari og sin danske partner på en helt annen måte. Det var aldri bra nok, og kulturkrasjen med italiensk luksusbusiness kontra deres forhold til Morgan-familien i England var mer enn Hallan kunne holde ut over tid. Han trekker spesielt frem en historie fra det som skulle bli toppåret.

– Vinteren og våren 1998 hadde vi skrevet hele 13 nye Ferrari-kontrakter, etablert 350 kvadratmeter showroom med fliser, og verkstedet var rent og pent, med ansatte i nye Ferrari-overaller. Alle Morganer var stuet inn i garasjen før vi skulle ha besøk av Ferraris markedssjef.

– Marketingdirektøren, i italiensk dress og ditto sko, med Ferrari-slipset knyttet etter boka, poengterte at profileringen var viktig: «Corporate identity, please!» Han tittet med tydelige grimaser bort på en bortgjemt Aston Martin og dyttet vekk chesterfieldsofaen. Her forventet man å følge corporate identity-boken med røde italienske designmøbler og korrekt glans på flisene.

Kommentarer i retning av «Do you need to have all this English rubbish her» bidro heller ikke akkurat til å styrke båndene til den italienske sportsbilprodusenten.

Slutten og ny start

– Der og da bestemte jeg meg for å trekke meg ut av den italienske satsingen. Men jeg hadde fått løftet Ferrari inn på det norske markedet og gjort det mer stuerent i business- og finanskretser. Det ble både blå, sorte og grå Ferrari 456 og en grønn 550 Maranello. Og entusiastene kjørte Fly Yellow, Rosso og Titan Metallic F355!

I 1999 kjøpte de øvrige La Strada-aksjonærene Hallan ut av virksomheten og flyttet alt italiensk fra Malmøgata til Nesbru i Asker. Etter dette hevdet La Strada å ha solgt sin tilmålte kvote på ti Ferrarier årlig, men flere av dem på eksport.

Antallet nyregistreringer på norske skilter lå langt under tibilskvoten i årene etter: to i 1999, fire i 2000, fem i 2001 og én i 2002. I starten av 2003 ble selskapet erklært konkurs, nær fem år etter at Knut Chr. Hallan trakk seg ut.

Men slutten skulle bli starten på en ny satsing, og etter flere opp- og nedturer og importørskifter de seneste 20 årene er merkerepresentasjonen mer profesjonell enn noen gang gjennom Formula Automobile.

Nylig passerte Ferrari-bestanden i Norge 500. En god anledning til å sende en vennlig tanke og takk til mannen som satte Ferrari på det norske kartet: Knut Chr. Hallan.