Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss

De kom kjørende på sine elektriske scootere. Alle tre var kledd i mørkeblå dresser med knivskarp buksepress: eiendomsmeglere i Beijing. For en tid tilbake ville sannsynligvis bare en av dem ha dratt ut, men da var det fortsatt kunder. I dag kjemper de om de få som i det hele tatt viser interesse for en leilighet i den kinesiske hovedstaden. Den håndfullen med galninger som akkurat nå ønsker å kjøpe, når eiendomsmarkedet bare kjenner én retning: nedover.

De tre meglerne låser opp den første leiligheten. Den ligger midt i diplomatkvartalet, fra soveromsvinduet ser man over mot kjøpesenteret tvers over gaten med designerbutikker fra Max Mara og Bottega Veneta. Eieren krever 5,6 millioner yuan for 82 kvadratmeter, omtrent 720.000 euro. For noen uker siden, forteller en av meglerne, ville han ha seks millioner yuan. – Leiligheten har vært på markedet i 125 dager, sukker han, og fortsatt ingen kjøper.

Tidligere var dette utenkelig. Eiendomsprisene i Kinas metropoler steg og steg, og markedets lover syntes å være opphevet. Mange kjøpere slo til, selv om noen leiligheter kostet opptil 80 ganger årlige leieinntekter – det var en investering for hele livet. 

Men kineserne lot svært mange av disse betonginvesteringene stå tomme. De regnet med å få solgt dem for mange ganger den opprinnelige investeringen i løpet av kort tid. En utbredt tro på den økonomiske visdommen og allmakten til det kommunistiske partiet presset prisene opp.

Følte seg rikere

Og nå? Over hele Folkerepublikken synger eiendomsselskapene på det siste verset. For Evergrande, et av landets største eiendomsimperier og med mer enn 300 milliarder dollar i gjeld, beordret en domstol i Hongkong likvidasjon i slutten av januar. Det samme truer konkurrenten Country Garden. 

Og selv i Beijing må selgere akseptere store avslag for leiligheter i beste beliggenhet. – I går solgte vi en eiendom, forteller en av meglerne og sukker igjen. – Sammenlignet med for to år siden var den 20.000 yuan billigere pr. kvadratmeter. Nesten en tredjedel i prisreduksjon.

Så elendig står det til med bransjen, som i mange tiår har vært den store vekstmotoren i Kina. I de frodige årene utgjorde eiendomssektoren mer enn en fjerdedel av landets totale økonomiske produksjon – da inkluderer vi omsetningen fra byggefirmaer, stål- og sementverk, samt lønningene til meglerne. 

Kina var en betongrepublikk. Takket være verdistigningen på eiendommene deres følte også millioner av kinesere seg stadig rikere. Dette ga dem håp og økte deres forbruksglede. Men hva skal drive Kinas økonomi fremover, hvis alt dette faller bort?

Ledelsen i Beijing ser likevel ikke ut til å være så bekymret som situasjonen på eiendomsmarkedet skulle tilsi. Statsminister Li Qiang er da også forpliktet til å være optimistisk ved enhver anledning når han gjentar sitt løfte. “Selv om ytelsen kan svinge, vil den kinesiske økonomien grunnleggende fortsette å klatre.” Slik proklamerte han det for eksempel i januar under Verdens økonomiske forum i Davos.

Li hadde med seg tall til dette årsmøtet for den globale kapitalen i de sveitsiske alpene som skulle rettferdiggjøre hans selvtillit: Økonomien hadde vokst med 5,2 prosent det foregående året, fortalte han de overraskede tilhørerne – dagen før det kinesiske statistikkbyrået offisielt skulle kunngjøre dataene.

Med dette har Folkerepublikken lagt de magre tre prosentene fra det siste pandemiåret 2022 bak seg – og lett overgått den uttalte målsetningen om å oppnå “omtrent fem prosent vekst” i 2023. Den nasjonale folkekongressen gjentok målet om fem prosent vekst da den igjen var samlet i Beijing forrige måned. På den årlige sesjonen av det kinesiske skinnparlamentet kommer statsministeren tradisjonelt med den økonomiske målsettingen for det inneværende året i sin åpningstale.

Har et gjeldsproblem

Spørsmålet er hvor veksten skal komme fra. Det er definitivt ikke fra byggebransjen. Boligbyggingen falt med 6,2 prosent i 2023. Heller ikke fra statlige økonomiske stimulanser: – Vi har avstått fra en stimulans og ikke søkt kortvarig vekst ved hjelp av langsiktige risikoer, sa Li i Davos. 

Men innenlandskonsumet er i bedring, fordi kineserne igjen reiser mer og går ut til restaurantene.  Konsumøkningen på 7,2 prosent ser imidlertid mer imponerende ut enn den er – perioden man sammenligner med er det katastrofale nedstengningsåret 2022. Og eksporten? Den har falt med 4,6 prosent.

Da gjenstår produksjonsindustrien. Med en økning på 4,6 prosent var den en svært viktig drivkraft for veksten i fjor, og tendensen er økende. Akkurat som ønsket: Ledelsen i Beijing vil at kapitalen i fremtiden skal flyte inn i bedrifter som teknologisk fører Kina fremover, ikke inn i betong. 

Dette skjer allerede – med store effekter for Folkerepublikken, men også for andre markeder.

Fra et kinesisk perspektiv gir omleggingen av vekstmodellen mening. – Ja, den var etterlengtet, sier Michael Pettis. Den amerikanske forskeren underviser i finansvitenskap ved Universitetet i Beijing, og han mottar besøkende i sitt gamle mursteinshus. I gården vokser et granatepletre med tørre frukter i grenene.

– Kina har et gjeldsproblem, sier Pettis. – Landet kan ikke fortsette å investere som før. En ny vekstmodell kunne teoretisk bli bygd på en økning i innenlandskonsumet. Praktisk sett, fortsetter Pettis, ville dette imidlertid kreve en omlegging av de politiske og økonomiske institusjonene, nemlig omfordeling av ressurser fra staten til borgerne. I et system som kaller seg kommunistisk, er det lite sannsynlig.

I stedet stimulerer ledelsen industriproduksjonen. En kinesisk vareflom truer: elektriske biler, batterier, solteknologi, men også alle slags maskiner og forbruksvarer. Hvem skal kjøpe alt dette? – I hvert fall ikke kineserne alene, sier Pettis. 

Og slik presser Kina seg inn på de lukrative salgsmarkedene i USA og Europa – med konkurransedyktige priser, på bekostning av de lokale konkurrentene. – Jeg møter mange europeiske diplomater og politikere, sier Pettis. – For øyeblikket er dette det eneste de vil snakke om. De er dypt bekymret for hva det vil bety for Europas industri.

Nio er den nye perlen

I Hefei kan man se hva som bekymrer europeerne. Smog ligger over byen, den brenner i lungene og klør i øynene. Fabrikkskorsteinene ryker. I verkstedhallene jobber arbeiderne i skift ofte døgnet rundt.

Hefei er hovedstaden i Anhui-provinsen. Dette er hjertet av Kina, kjent for sine maleriske karstfjell, men historisk sett er det et av de fattigste områdene i Folkerepublikken. Den distinkte lyden av Anhui-dialekten kan høres over hele landet fordi mange fra denne provinsen migrerer til andre områder; de monterer smarttelefoner i fabrikkene i Perleflodsdeltaet eller rengjør luksusvillaer i Beijing og Shanghai.

For å gi dem et bedre liv hjemme har regjeringen startet en målrettet utvikling av industrien i Hefei. Andre byer investerer i universiteter og utdannelse, mens Hefei har brukt sine ressurser på industrielle investeringer. De har bygget fabrikker og lokket til seg bedrifter med skattelettelser. 

En gate i byen er nå kjent som “Quantum Boulevard”, fordi mange selskaper som forsker på kvantecomputere har etablert seg der. Economist har allerede rost “Hefei-modellen”.

Volkswagen produserer elektriske biler her, og partnerfirmaet er delvis eid av byregjeringen. Men det er produksjonen til den kinesiske konkurrenten Nio som regnes som Hefeis nye perle. Grunnleggeren William Li, ofte omtalt som “Kinas Elon Musk” i mediene, er selv fra Anhui. Hans foreldre jobbet tidligere på en gård med melkekuer.

I 2014 grunnla han Nio. Det første kjøretøyet fra denne oppstarten var en racerbil med en topphastighet på 313 kilometer i timen, testet på Nürburgring. De første seks bilene ble bygget eksklusivt for de seks første investorene. Men det var ikke lovlig å kjøre disse bilene ute på veien. Det handlet mer om å sende et signal: Et kinesisk selskap bygger en av verdens raskeste elektriske biler.

Siden den gang har Nio samlet inn milliarder, gått på børsen, og også svidd av milliarder. Jochen Siebert, leder for konsulentfirmaet JSC Automotive i Shanghai, anslår at Nio for tiden taper et femsifret dollarbeløp pr. bil. – Det er ikke økonomisk bærekraftig. Jo mer Nio produserer, desto større blir tapene, sier han.

Da selskapet gikk tom for penger i 2020, trådte myndighetene i Hefei til og investerte en milliard dollar. Selv under nyttårsfesten i februar, når nesten alt annet i Kina står stille, ble det også jobbet på natten i Nios fabrikker i Hefei. På fabrikkområdet står nybygde biler parkert på rekke og rad. En ny bil kan overtas nesten umiddelbart.

Biler “må produseres”

– Overkapasiteten i det kinesiske bilmarkedet er enorm, sier Siebert. – Det er nå mer enn ti millioner for mange biler. Dette har ført til en ødeleggende priskrig. Det som ikke selges i Kina, eksporteres: I fjor ble det eksportert over fem millioner biler.

Burde ikke Nio og mange andre produsenter derfor redusere produksjonen? – Statlige investorer er ikke interessert i det. De ønsker ikke arbeidsledighet, og må oppfylle veksttallene som er satt av sentralregjeringen, mener Siebert. – Biler blir produsert fordi de må produseres.

Overkapasitet er imidlertid ikke noe nytt for Kina. For åtte år siden publiserte Det europeiske handelskammeret i Beijing sammen med konsulentfirmaet Roland Berger en mye omtalt studie om dette. Den gang beskrev kammerets president Jörg Wuttke den kinesiske stålproduksjonen som “helt frakoblet” det reelle behovet. 

Kina produserte mer enn dobbelt så mye stål som Japan, India, USA og Russland til sammen, og likevel var Kinas fabrikker bare 71 prosent utnyttet.  Lignende overkapasiteter ble også observert i glass- og aluminiumsindustrien.

– Det var for mye av alt, sier Wuttke nå. – Men nå har bakteppet endret seg. Man kan for eksempel bare selge sement innen en radius på 200 eller 300 kilometer, ellers blir transportkostnadene for høye. Industriprodukter som nå produseres i overflod for å holde den kinesiske økonomien gående, kan derimot sendes over hele verden, for eksempel til Tyskland til dumpingpriser.

Forskningsinstituttet Rhodium i New York skriver i en nylig studie at de tysk-kinesiske økonomiske forbindelsene er i ferd med å gå fra “vinn-vinn” til et “nullsumspill”. Tidligere ble de to økonomiene sett på som komplementære: Tyskland leverte biler til den nye kinesiske middelklassen og maskiner som Kina brukte til å produsere forbruksvarer for det tyske markedet. 

Nå konkurrerer de to landene med de samme produktgruppene om de samme kundene. Tyske selskaper taper markedsandeler i Kina, og deres marginer krymper. Handelsbalansen har i de siste årene flyttet seg markant i Kinas favør.

Tre søyler

Mens den politiske koalisjonen i Berlin har sett på Beijings maktambisjoner med økende skepsis de siste årene, og nylig har vedtatt en kritisk tone i strategien for Kina, driver den tyske industrien stadig med lobbying for en Kina-vennlig politikk. 

De ønsker å holde seg på god fot med det kinesiske byråkratiet. Men denne entusiasmen fra industrien kan begynne å slå sprekker etter som konkurransetrykket øker, og dette kan bli erstattet av rop om proteksjonistisk skjerming.

– Vi beveger oss mot en verden der EU vil ta en mye mer aggressiv tilnærming til å beskytte sin industri, sier Noah Barkin, en av forfatterne av Rhodium-studien. Det er selvfølgelig en risiko for at Kina vil svare med gjengjeldelse.– For eksempel kan kinesiske myndigheter begrense eksporten av viktige råmaterialer som sjeldne jordarter, som er essensielle for en grønn transformasjon av den europeiske økonomien. Det vil være en utfordring for begge sider å forhindre at disse spenningene kommer ut av kontroll.

Tysklands økonomiske suksess har ifølge Barkin hvilt på tre søyler: billig russisk energi, avlasting av forsvarskostnader til amerikanerne, og uhindret handel med Kina. At også denne tredje søylen nå vakler, vil utfordre velstanden. Den nåværende tyske økonomiske nedgangen kan derfor ikke sees på som et øyeblikksbilde, men som begynnelsen på en ny langvarig tilstand som landet vil måtte kjempe hardt og lenge for å komme seg ut av.

Dette gjelder også for Kina. Meglerne i sine blå arbeidsdresser med buksepress forteller at deres firma i Beijing nå bare selger rundt 200 leiligheter om dagen, kun halvparten så mange som tidligere. Bare den siste helgen hadde de to gode dager: 400 salg hver. – Som en liten vårløsning, sier en megler. Det var helgen etter nyttårsfesten, som i kinesisk kultur står for fornyelse, oppbrudd og optimisme. 

På mandagen etter var den store økonomiske kulden tilbake.