Slik lød arkitekt Juan Herreros’ ikke umiddelbart innlysende ord om Munchmuseet i 2014, noen år før byggingen startet.

Om ikke det var høyblokker og aluminiumsverk han tenkte på da Teknisk Ukeblad intervjuet ham, en slags abstrakt syntese mellom Groruddalen og industrisamfunn innerst i dype fjorder på Vestlandet, kunne man kanskje mistenke spanjolen for ikke å ha tilbragt så mye tid i Norge.

For i dag, to og et halvt år etter at det nye Munchmuseet ble innviet, later stemningen ennå til bare å være et knepp opp fra lynsjestemning når museets arkitektur blir omtalt.

“Ser ut som et mishandlet flytårn”, “Grått, industrielt og stygt høyhus”, “Får lyst til å skrike”.

Slik låter gjennomgangstonen, i hvert fall utenfor arkitektstandens lune favn. I 2021 mottok bygget den såkalte Grøss-medaljen av Arkitekturopprøret, og ble kåret til Norges styggeste.

Akkurat det var kanskje ikke så overraskende, men også en undersøkelse fra Respons Analyse for ett år siden bekreftet flertallets ubehag. Av de som kjente til bygget, svarte 68 prosent at de synes det er lite vakkert.

Hestehandel

– Synes du bygget er vellykket?

– Ja, svarer Stian Berger Røsland – uten betenkningstid.

I dag er han partner i advokatfirmaet Selmer, men mellom 2009 og 2015 var han byrådsleder for Høyre. På den tiden var Oslo-politikerne nær ved å bryte ut i kronisk håndgemeng over museumsstriden.

Datidens Munch-museum lå på Tøyen, men selv om det var blitt betydelig utvidet og modernisert i regi av Oslo kommune så sent som i 1994, var det bred enighet om at dette bygget ikke var brukbart. Det gjaldt særlig etter at bevæpnede ranere gikk rett inn i museet i åpningstiden og tok med seg både “Skrik” og “Madonna” i 2004 (dermed røk ytterligere 40 millioner kroner til sikringstiltak i etterkant).

En idé om å bygge nytt museum på Vestbanetomten var allerede forkastet. Striden sto mellom et nytt museum på Tøyen eller nybygg på Tullinløkka eller i Bjørvika.

I 2009 vant spanske Herreros Arquitectos arkitektkonkurransen med sitt forslag “Lambda”. 

– Det som jo var viktig, og som jeg var opptatt av, var å få til byggingen av et nytt museum. De fleste var enige om at det eksisterende museet på Tøyen ikke fungerte. Bystyret hadde hatt diskusjoner siden 1990-tallet om hvor det skulle ligge og hvordan det skulle se ut, sier Berger Røsland, som sammen med Høyre gikk all in for Lambda, og holdt seg til det standpunktet.

Og slik ble det.

Å gjennomgå hele den politiske såpeoperaen som utspilte seg frem til byggestarten i Bjørvika er for spesielt interesserte. Etter mye politisk spill og vingling endte saken i hvert fall med at SV ble fristet i en hestehandel og omgjorde sitt standpunkt om Tøyen – mot en tiltakspakke til 250 millioner kroner der masse greier ble kastet i kurven, blant annet byutvikling på Tøyen, 700 nye plasser på Oslo musikkskole og ny bemanningsnorm for barnehager.

Høsten 2014 ble det nye Munchmuseet i Bjørvika vedtatt i Oslo bystyre, uten at protestene stilnet.

I forkant hadde prominente kunstnere som Håkon Bleken, Carl Nesjar, Frans Widerberg, Inger Sitter, Edvard Hoem og Jan Erik Vold rykket inn en annonse i Klassekampen der de krevde at bystyret sa nei til planene. Nybygget anså de som “et hån mot Edvard Munch og hans kunst”.

“Munch ville snudd seg i graven,” skrev Vold i Dag og Tid allerede i 2011.

“At denne knekken er en kopi av Lambda-arkitekten Juan Herreros’ 18-etasjers hotellbygg Woermann Plaza i Las Palmas, gjør ikke saken bedre.”

Høytale

I Madrid satt en selvsikker arkitekt og tenkte annerledes. At Lambda lignet ganske mye på Woermann-tårnet, som riktignok ikke er et hotell, men en kombinert bolig-, kontor- og kjøpesenterblokk, affiserte ham ikke.

I Oslo ble det hevdet at knekken på toppen skulle gjøre at bygget “bukker ærbødig” for Operaen og byen rundt. At samme gest skjedde i Las Palmas, var forbigått i stillhet.

Overfor Teknisk Ukeblad sammenlignet Herreros bygget med Jørn Utzons opera i Sydney og Frank Gehrys museum i Bilbao.

“På sitt vakreste er arkitektur kondenseringen av kollektive lengsler,” sa han høystemt.

På spørsmål om hva han mente med at bygget ville bli “et naturlig og innlysende uttrykk for noe genuint norsk,” svarte han:

"Vi prøver hardt å forstå en annerledes virkelighet, og i den forståelsen ligger et budskap om å gi folket et bilde av dem selv, så de kan si: Jeg kan se meg selv her.”

“Fem år etter at Munch-museet er åpnet, er det kanskje blitt et symbol på Oslo og dets innbyggere. Og vi forsvinner fullstendig, opphører å eksistere.”

Litt mer konkret hadde Herreros og hans tyske kompanjong Jens Richter tegnet et museum med en tre etasjer høy base og et tårn på 12 etasjer. Tårnet er sammensatt av en fast betongkonstruksjon med strenge sikkerhetsmessige og klimatiske krav samt en mer transparent del i stål der man beveger seg rundt.

Interiøret er nøkternt, nærmest asketisk. Siden kunsten er stablet i høyden, går mye areal i ståldelen av tårnet med til rulletrapper. Kritikere har sammenlignet følelsen inne i museet med å være på en flyplass.

– Edvard Munch handler om å ikke akseptere etablerte regler, om å slåss mot motsetninger, om å aldri gi opp. Bygningen er der, den har en sterk tilstedeværelse, og er en del av byen. Den sier: “Ok, her er jeg. Jeg har arven etter den viktigste kunstneren i Norges historie, og jeg ser bergtatt på Oslo og fjorden fordi det er byen og dens kollektive drømmer som har bygget meg,” uttaler Herreros på museets hjemmeside.

– Bygningen er en del av en generasjon nye museer verden over som omdefinerer kulturinstitusjonene, og går videre fra ideen om et historisk arkiv for å skape sosiale samlingspunkter, møteplasser der alle kan finne noe å oppdage.

Løgnaktige illustrasjoner

Men kontroversen rundt Munchmuseet – eller MUNCH, som det nå kaller seg i et forsøk på å redefinere hva et kunstmuseum skal være – handler ikke bare om at bygget ser ut som det gjør. Den handler like mye om hvorfor det så helt annerledes ut på tegningene.

Da Herreros vant arkitektkonkurransen i 2009, fikk politikere og velgere presentert et lyst glasshus.

“Bygget er komplekst, og vil fremstå som et kunstverk med sine farger og som en levende organisme der man får delta i livet innenfor fra utsiden. Den transparente glassfasaden vil gjøre at bygget skifter farge og speiler døgnet og årstidene,” sa arkitekten til VG i 2010.

Men allerede året etter ble den planlagte fasaden endret til det man ser i dag: 4.000 perforerte aluminiumsplater i autovernfasong. Det store spørsmålet er om noen fikk med seg endringen før det var for sent og bygget sto ferdig.

– Tror du støtten til prosjektet ville vært annerledes om man fikk se 100 prosent realistiske illustrasjoner?

– Nei, jeg tror de som var imot, ville vært imot uansett. Noen av de som var for, ville kanskje blitt mer skeptisk, men det virkelig kontroversielle var plasseringen; at det skulle ligge i Bjørvika ved siden av Operaen, og høyden, sier Berger Røsland.

– Jeg har ikke veldig sterke synspunkter om fasadematerialet. Det er vel en måte å si det på at jeg ikke liker det noe særlig. 

– Ble du lurt av tegningene?

– Jeg tror ikke jeg tenkte så mye på hvordan fasaden skulle utformes. Det viktigste var å legge til rette for å bygge et museum, sier han.

Røsland mener utstillingslokalene fungerer svært godt – at de både er fleksible og muliggjør fremvisning av langt mer kunst enn på Tøyen, der mye lå lagret i magasiner.

– Du har tidligere sagt at du har sans for at bygget “bukker ærbødig for Operaen”. Tror du folk faktisk oppfatter det slik eller som arkitektonisk nytale?

– Noe av det vi sa var vel uttrykk for politisk retorikk. Jeg lurer på om jeg har brukt utsagnet selv også, sier den tidligere byrådslederen – nå uten politisk filter.

– Men Lambda er et bygg som folk ikke er nøytrale til. Det dominerer og er iøynefallende. Det forteller at her inne, her er det noe av betydning, noe viktig. Et kontorbygg ville ikke fått ligget der og fremstå slik det gjør.

– Herreros uttalte selv at “vi prøver hardt å forstå en annerledes virkelighet, og i den forståelsen ligger et budskap om å gi folket et bilde av dem selv, så de kan si: Jeg kan se meg selv her.” Hva tror du folk legger i dette?

– Jeg er ikke sikker på om jeg trenger å få lest det opp en gang til.

– Preg av død

Da bygget begynte å ta form i 2019, spredde det seg en bekymring. Var det virkelig meningen at Munchmuseet skulle se sånn ut?

“Bygget har preg av død,” uttalte maleren Odd Nerdrum til Dagbladet.

Noe lystårn var det i hvert fall ikke som reiste seg på den gamle kullagertomten.

“Det ser helt skrekkelig ut,” sa jurylederen, den danske arkitekten Helle Søholt, til Aftenposten.

Hun trodde ikke Lambda hadde vunnet om juryen visste at fasaden kom til å ende opp slik.

“Den gjennomskinnelige fasaden som en kontrast til Operaen i bakgrunnen var en så fundamental del av dette prosjektet,” uttalte hun.

Avisens kommentator Andreas Slettholm fulgte opp med å si at bygget fremstår “mer som en vegg med autovern”, og påsto at illustrasjonstegningene var “nærmere villedning enn veiledning av offentligheten”.

Også Gaute Brochmann, som da var redaktør av tidsskriftet Arkitektur N og byutviklingsskribent i Morgenbladet, gikk hardt ut. Den toneangivende kommentatoren og arkitekten uttalte til Dagbladet at han oppfattet bygget som “grått, svart og ugjennomtrengelig”, og at “det suger alt lys ut av Bjørvika”.

“Når jeg kommer fra Kvadraturen, ser Munch-museet ut som en truende svart skygge, en koksgrå kloss, som luter seg over Operaen,” sa Brochmann til avisen.

– En abstrakt verden

Fem år er gått siden saken eksploderte i kulturspaltene. Tid skal som kjent lege sår.

– Synes du bygget er mer vellykket nå enn i 2019?

– Nei, det kan jeg ikke si. Her om dagen sto jeg oppe i Høyblokka i Regjeringskvartalet og så ned på det derfra. Jeg har vært veldig spent på om det vil få en patina etter hvert, men jeg liker det ikke noe bedre nå enn jeg gjorde da, sier Brochmann til Kapital Eiendom.

Og det blir verre.

– Jeg synes ikke opplevelsen innvendig er spesielt bra heller. Det er en flyplassfølelse der.

– Trodde du museet skulle se slik ut, eller ble du lurt av tegningene?

– Jeg tror man nesten måtte ha vært synsk om man ikke skulle bli lurt av tegningene, for de viste jo noe helt annet, sier Brochmann, som nå er redaktør i fagtidsskriftet Arkitektur.

At fasaden ble gjort om allerede fem år før byggestart, var det tilsynelatende få som fikk med seg.

– Det kan godt være at det ble kommunisert, men det er kanskje typisk fra et arkitektperspektiv at de ikke syntes det var en vesentlig endring. Det kan hende at de på ordentlig syntes at de to fasadene var like gode. Eller så ante de at det ville bli bråk.

– Tror du folk tolker knekken som et ærbødig bukk?

– Vet du hva – hvis jeg ikke husker helt feil, har Herreros tegnet et bygg som nesten er helt likt. Den gangen handlet det om at man skulle speile havet eller noe sånt. Dette blir et tilfelle av det man kaller postrasjonalisering, sier Brochmann.

– Og hvis arkitektur skal handle om tilpasning, synes jeg det er å trekke det litt langt at et hus skal bøye seg for et annet. Ta Deichman (det nærliggende biblioteket, journ. anm.); der er det også en knekk i bygget for at man skal kunne se Operaen fra plassen ved Oslo S. Du kan like det eller ikke, men det er i hvert fall en rasjonell argumentasjon.

– At Munchmuseet ligger og nikker med hodet, det er mer over i en abstrakt verden som er åpen for tolkning, vil jeg si.

Tok bygget i forsvar

Men alle var ikke like drepende i sin karakteristikk av nybygget til 2,8 milliarder kroner. 

Når Dagbladet ikke har tunnelsyn på sex og gørr som skjer AKKURAT NÅ (!), hender det at de er opptatt av kunst og kultur. I virvelvinden av kritikk skrev avisens kommentator Anders Grønneberg (som faktisk også er bassist i CC Cowboys, journ. anm.) en tekst med tittelen “Derfor elsker jeg den nye Munch-kolossen”.

“Se på bygget da, folkens. Det er ekspressivt og faretruende som Munch selv. Det er en styggvakker løvetann som har sprengt seg opp gjennom mudder, grus og asfalt. Den står der og kneiser, bukker, men ikke lydig og underdanig for hvem som helst. Lambda lener seg over Operaen med foraktelig mine og en truende brystkasse, men også beskyttende som en storvokst, svartkledd storebror,” fastslo Grønneberg, og dro en direkte linje til kunstneren selv:

“Akkurat som Munchs kunst kan være svart og grovhogget, enkel og symbolsterk – og vakker i sin heslighet, tror jeg også Lambda kan være det.”

– Det er godt skrevet, en av de beste argumentasjonene jeg har hørt for det huset. Nå skal jeg ikke gjette på hvilken generasjon Grønneberg tilhører, men antagelig er dette en fascinasjon for det kontrære som er typisk for generasjon X, sier Brochmann (født 1980), som ikke er helt på jordet.

Med litt godvilje kan den nå 62 år gamle Grønneberg få en X i pannen.

– Men jo lenger jeg har holdt på med dette faget, jo mer har jeg innsett at byen er en kompleks materie. Jeg har mer sansen for at bygg harmonerer med hverandre enn at de står og truer og luter over hverandre. Hvis Munchmuseet hadde gjort det der om det var et fint hus i seg selv, ville det kanskje vært greit. Men jeg synes det er et stygt hus. Både proporsjonsmessig og fasademessig synes jeg det er veldig lite vellykket, fortsetter Brochmann.

– Museet har mye broket bebyggelse rundt seg – da blir den kontrære effekten mindre vellykket.

Sammenligner med rådhuset

Vi leser opp de samme utdragene fra Grønnebergs kommentar til den tidligere byrådslederen. Han har sansen.

– Det er en mer elegant måte å si det på det jeg prøvde å si i sted, at bygget signaliserer at man har tillatt en slik plassering. Det er litt som Oslo rådhus. Du hadde ikke tillatt et kontorbygg der heller. Og i kåringer av styggeste og peneste hus pleier også Oslo rådhus å gjøre det bra – på begge sider av skalaen, sier Røsland.

– Jeg tror dette er et bygg man kommer til å diskutere ganske lenge, og sannsynligvis blir man aldri helt enige. Så er det jo ikke slik at Lambda enten er 100 prosent perfekt eller 100 prosent katastrofe.

– Men var prosessen slik at det enten ble dette eller ingenting, og så endte man opp med dette?

– Det er helt riktig.