Hadde det ikke vært for denne kjærlighetsaffæren, hadde ikke dagens Bunnpris-topp Christian Lykke sittet her seks generasjoner senere og kjempet i dagligvarebransjens priskrig. Nå regjerer han over 234 butikker og inntekter i milliardklassen. Selv bittesmå marginer blir fort til store millionsummer og utbytter, først og fremst til ham selv og lillebror Ivar. De to eier henholdsvis 42 og 22 prosent. Resten er på hendene til onkler, to av farens søskenbarn, egne fettere og kusiner og tremenninger. I motsetning til enkelte andre familieselskaper råder det harmoni i trøndelagsslekten. Det er i hvert fall ingen som har klaget på systemet med A- og B-aksjer der B-aksjene også får utbytte. 

– Den som driver, må eie mest, ellers kan man havne i en situasjon som Wilhelmsen, mener Lykke.

Den styrtrike rederfamilien Wilhelmsen har som kjent flyttet slektstreff til rettsapparatet med hele Norges befolkning som tilskuere. I tingrettene vant “driver” Thomas Wilhelmsen frem, men dommen er anket. Det skal mye til at det blir andre vinnere enn advokatene når rettsfarsen avsluttes på ett eller annet tidspunkt.

Hersker på fjerde året

Nå er Christian Lykke enehersker på fjerde året etter at faren Trond Lykke gikk bort i 2020. Han fikk uhelbredelig kreft og døde som 74-åring. Sønnen har klart å holde tallene i konsernet sorte med god margin. Slike tider var det ikke da “faderen” gav ham frie tøyler noen år tidligere. 

I 2023 omsatte I K Lykke, Bunnpris-butikkene, for 7,2 milliarder kroner og satt igjen med 123 millioner kroner før skatt. Det er litt sterkere enn 2022. Inneværende år ser også ut til å bli noe bedre.

Livet er i grunnen ganske bra for Christian Lykke. Det økte skattetrykket synes han forsåvidt er greit å forholde seg til. Det var som ventet. Han sliter mer med usikkerheten fra den regjerende part i landet. Man vet ikke hva de skal finne på neste gang. Toget har gått for å flytte utenlands. Det gikk med Røkke høsten 2022. Dessuten har Christian altfor mange unger i Norge til å forlate landet. Skulle han ha flyttet et sted, hadde han valgt Sverige. I Sverige har de hverken arveavgift eller formuesskatt. Han mener at Røkke også ender opp der til slutt.

Titulerer seg som baron

Kapital møter butikkarvingen på hovedkontoret midt i Trondheim sentrum, i Munkegata. Der har familien sitt hovedsete i et glassbygg, kjent som Lykkegården. På gateplan ligger en Bunnpris-butikk, langt større enn “krypinnene” i Oslo, og på taket vaier det danske flagget for å vise at her er også nabolandets konsulat. Vis-à-vis befinner Stiftsgården seg, Trondheims kongelige residens. Fra hovedkontoret ser Lykke ned og bort på den store konkurrentens prakthotell Britannia, Reitan-familiens store stolthet.

Mens Rema har en markedsandel på 23–24 prosent i dagligvaremarkedet, ligger Lykkes, eller Bunnpris’ på beskjedne 3,4 prosent. I Konkurransetilsynets prisjegersak fikk både NorgesGruppen og Rema varsel om gebyr i milliardklassen, mens Bunnpris ble frikjent. Det er da noe.

– Vi i dagligvarebransjen blir alle sett på som kjeltringer. Handelsfolk og kjeltringene har den samme greske guden i Hermes. Men kanskje vi i Bunnpris på grunn av vår beskjedne størrelse oppfattes som litt mindre kjeltringer enn de andre. Dagligvarebaroner er vi imidlertid alle mann.

– Titulerer du deg selv som dagligvarebaron?

– Det er det jeg blir kalt, men på familiegravene våre står det kjøpmann. Det er bedre å ta skjellsordet i sin munn og prøve å ufarliggjøre det.

Sta og upåvirkelige jævler

Men noen skjær i sjøen er det selv for kjøpmenn med både arvet butikk og arvet konsultittel for Danmark. Kunder er noen sta jævler og vanskelig påvirkelige til å kjøpe det han tjener mest på. De synes Lykke er en kjeltring, og prisjegersaken har vært en belastning, selv om Bunnpris ble frikjent av Konkurransetilsynet. Landbrukspolitikken i Norge mener Lykke er en katastrofe. Han er heller ikke alltid sterk nok til å følge farens råd om ikke å høre på aksjemeglere. Det ender med tap hver gang.

– Jeg har tenkt at jeg burde vært tøffere, hatt mer is i magen og shortet kjøpsanbefalingene, sier trønderen.

– Enn så lenge har jeg ikke turt. Men det er ikke den store porteføljen vi har, kanskje 400 millioner kroner.

– Burde fått sparken

Personer på dette nivået er ofte lite tilgjengelige for pressen, og hvis de i det hele tatt stiller, kan det ta år før en avtale landes. Lykke har tid før Kapital selv har anledning. Vi møtes en uke etter henvendelsen.

– Har du for lite å gjøre?

– Ja, antagelig. Jeg burde fått sparken. Men det hender noen må ta en større beslutning, og da må jeg gjøre det. Det er i slike situasjoner at jeg merker mest at faderen ikke er her lenger, sier han.

For to år siden gikk det dermed fint at Christian Lykke bodde et år i huset i Nice og bare var hjemme hver fjerde uke. Både han og kona har døtre på samme alder som tok et år på videregående i rivierabyen. Da merket han at i Frankrike er det sesong som teller i butikken. En måned er det fersken, en annen hvit asparges.

– Kommer du utenom sesong, finner du ikke alt på handlelappen.

Kassalapp på latin

I Lykke-systemet er det butikkene som står for inntjeningen, mens verdiene ligger i eiendom. Ettersom Trondheim har est ut, har det som før lå i periferien blitt verdifulle tomter. Nå venter Lykke på en avgjørelse fra bystyret om å få utvikle et titalls slike eiendommer.

På pulten hans ligger en kassalapp fra Bunnpris. For ham er det å handle andre steder omtrent verre enn å stjele. På papirbiten står det at han har kjøpt en croissant med Nutella. Det vil si, det må han lese og oversette for oss. Lappen er på latin. Lykke leker seg med å oversette språk i butikkenes selvbetjeningspaneler: engelsk, fransk og latin.

– Hvorfor latin?

– Det er gøy med at det er et dødt språk. Jeg trodde jeg kunne latin sånn passe, men nå har jeg fått klager på at jeg ikke behersker det like godt. Jeg hadde begått helligbrøde å bruke middelalderlatin i stedet for klassisk latin. 

I 2030 blir firmaet 200 år. Lykke har engasjert en historiker han kjenner fra studietiden, Jan Thomas Kobberrød. 

– Jeg har gitt ham beskjed om at det viktigste er at boken blir artig å lese, og at det ikke blir en skrytebok. Jeg har booket Clarion i Trondheim en dag i august i 2030. Vi har ikke planlagt noe mer ennå. Vi har 3.000 ansatte.

Ole Robert i hummerboksen 

Lykke er kledd i mørkeblå pinstripe-dress og crispy hvit skjorte. Han går alltid med dress og kjører et fast regime: blå dress mandag, brun tirsdag, blå onsdag, grå torsdag og blå i en eller annen variant på fredager. Fremtoningen er gutteaktig. Han tilhører ironigenerasjonen og har en god dose trøndersk, lun humor. 

Vi passerer cellekontorer merket med fornavn. Og et akvarium. Der ligger fisken Ole Robert (Reitan) på bunn, en slamsuger, brun og knapt synlig.

– Hvilket forhold har dere til konkurrentene deres?

– Det er høflig, men distansert. Jeg vet at Ole Robert har humor, han har neppe noe imot oppkallingen.

Akvariet var opprinnelig en hummerboks i Bunnpris-butikken i Byåsen. På et tidspunkt kom myndighetene og sa at de ikke kunne ha hummerboks i butikk lenger. Ingen kunne ta sjansen på at noen skulle finne på å kjøpe en utenlandsk hummer og slippe den ut i Trondheimsfjorden med den lokale hummerbestanden. 

Falt ut av rikelisten

Familien Lykke har falt ut av Kapitals liste over Norges 400 rikeste, der den nedre grensen for å komme med i år endte på 1,15 milliarder kroner. I 2022 hadde sistemann på 400-listen en formue på 1,3 milliarder. Det var Christian Lykke. Han mener det kanskje var en regnefeil, eller feilopplysninger i sin tid at han var på listen, og bedyrer at han ikke har noe forhold til hverken tallet eller utregningen. 

Nå vandrer han rundt i underskogen av de mer anonyme rike. Men med sine 187 centimeter over bakken, sin ranke holdning, spankulerende, blid, brun og pent kledd i dress, går ikke Christian Lykke helt ubemerket hen i bartebyen.

– Manglende fars mot 

I dagligvarefamilien har man lenge vært klar på at den som driver må eie mest og ha det avgjørende ordet. Slik har det vært drevet generasjon fra generasjon i litt ulike varianter. 

– Jeg tror ikke det har vært så mye uenigheter, men det vil nok historikeren avdekke.

Den fire år yngre Ivar var fra tidlig av klar på at han ville drive med film. De har også en halvsøster, Rita, som er ett år eldre enn Christian.

– Jeg møtte henne første gang da jeg var 16 år. Rita er ikke på eiersiden i bedriften og arvet heller ikke like mye som min bror og meg. Han som kan svare på hvorfor, er ikke lenger blant oss. Jeg har 67 prosent av A-aksjene. Ved å gjøre det slik blir det ikke noen diskusjon om hvem som bestemmer til slutt. Det er sunt for et familieselskap. Men det er også sunt å holde en eierandel sammen. Og ikke bare ha A- og B-aksjer. Vi har ikke lyst til å komme dit, sier pater familias.

Lykke tar en pause før han filosoferer videre over hvorfor familieselskaper kan havne i bitre konflikter nedover i generasjonene.

– Jeg tror det handler om en fars manglende mot til å ta den vonde samtalen om at det er den som driver som også er den som må få mest. Hvis ikke, blir det som Wilhelmsen til slutt. Vi er ikke store nok til at det kan fungere på en annen måte. Det har jeg sagt til mine barn også. Vi kan ikke drive og splitte opp. Det blir forferdelig vanskelig for den som skal drive. Det er mer enn nok til at de tre av mine fire barn som ikke overtar også skal få fine liv.

– Flink, men naiv

Det var i butikken i Byåsen Christian Lykke startet sin Bunnpris-karriere som 17-åring.

– Dugde du i butikk? 

– Jeg var flink med kunder, men også naiv. Jeg så aldri noen som stjal. Stedatteren min jobber på Bunnpris. Hun fakker tjuver hver dag. Det er utrolig hva folk rapper. De stjeler ofte heller enn pakke kjeks enn Salma-laks. 

Da en butikk i Byåsen skulle legges ned, ble det fakkeltog.

– Det var en av mine beste dager på jobb. Folk klaget på at vi skulle legge ned, men det var ingen som brukte den. Jeg sa at de ikke fortjente å ha en butikk når de ikke brukte den. Sånn er det i det private næringsliv. 

Den mest lønnsomme butikken i systemet er Bunnpris Bossekop i Alta. Den eies av den lokale kjøpmannen, omsetter for nesten 100 millioner og har over fire millioner i resultat for kjøpmannen.

– Hva koster det å etablere en butikk?

– Et sted mellom fem og 15 millioner kroner. Tre i Oslo fordi butikkene er så mye mindre.

– En giljotin i familien 

For Lykke privat står nå safari i Tanzania med storfamilien i to uker på programmet. 31. oktober fyller han 50 år. Alderen lever han greit med, men han vokter seg vel for å engasjere seg for mye i historie, selv om nettopp det er studiebakgrunnen hans.

– Mange i min alder begynner å interessere seg for lokalhistorie. Jeg har sett en rekke eksempler på at når libido går ned, går interessen for lokalhistorie opp. Jeg tar ikke sjansen på at det er noen sammenheng der. Jeg har dessuten denne prostataen hengende over meg som en giljotin i familien. Før i tiden kastrerte man menn som fikk prostatakreft. Jeg tar ikke sjansen på å utsette potensen for lokalhistorie, i tillegg til prostatakreft.

Det enkleste er ofte det beste

Her i Bunnpris-land har Lykke vandret siden han gikk ut fra Universitetet i Trondheim som historiker på den tiden graden het cand. philol., tilsvarende en mastergrad i dag. Nå bor han like ved barndomshjemmet i Byåsen, et slags Hemingland i Trondheim. Han og kona har til sammen syv barn, men bare et par–tre bor hjemme nå. 

– Var historie med fordypning i senmiddelalder en åpenbar utdannelse og bakgrunn for å overta Lykke-imperiet?

– Nei, men det var noe av det enkleste jeg kunne studere. Jeg har vært opptatt av historie helt fra jeg var liten. Farfaren min var også det. Jeg tror jeg har det fra ham. Jeg trengte nesten ikke å lese noe på universitetet fordi jeg kunne alt, i hvert fall de første årene.

På topp i Kristiansund

På veggen bak ham på det romslige kontoret henger et Norgeskart som viser hvor de 234 Bunnpris-butikkene befinner seg. Antallet er ganske konstant. Tettheten er størst på nordvestlandet med hele 70 butikker i det de kaller Region Møre. Det skyldes et samarbeid med de to lokale kjøpmennene Erik Berg og Stig O. Jacobsen i den tidligere Berg Jacobsen Gruppen. 

I Kristiansund er markedsandelen hele 25 prosent. Ellers er mønsteret at butikkene blir større jo lenger nord man kommer, og i Nord-Norge er det gourmetforretninger med ferskvaredisk som dominerer.

Småbarnsfamiler = de verste kundene

– Hvem er de beste kundene?

– De som ikke planlegger og kjøper alt man ikke skal ha i seg, brus, øl, energidrikker osv. Det er gjerne studenter og utenlandske arbeidere. Det verste er småbarnsfamilier som skal ha bleier og fisk og planlegger alt. Vi tjener ingenting på dem.  

– Dere har også en gunstig deal på kjøttdeig, fast 50 kroner pakken, mens konkurrentene fort tar ca. 65 kroner?

– Ja, ikke snakk for høyt om den, den koster for mye, sier Lykke med et smil.

Forbrukerrådet mener kundene betaler for mye for mat. Nå har de også sagt at prisingen i butikk er for vanskelig å forstå for kundene med “to for tre”-tilbud og andre sjangervarianter. I mediene har det vært sagt at det ikke skal være nødvendig å ha med kalkulator i butikken for å forstå hva ting egentlig koster.

– Er butikkene for sleipe, eller er det kundene som er for dårlige i matte?

– Jeg tror ikke kundene nødvendigvis er så gode i matte, men det bør de også få slippe. De færreste regner seg frem til at for eksempel “momskutt” egentlig bare er en rabatt på rundt 13 prosent. 

– Dummest i sitt kull

– Hvem skal overta etter deg?

– Det vet jeg ikke. Det er derfor jeg har fått så mange barn, fire stykker. Da slipper de å havne i min situasjon og kan få lov til å gjøre det de har lyst til.

– Hadde du lyst til å gjøre noe annet? 

– Nei, men jeg følte likevel et visst selvpålagt press. Jeg har lyst til å friste barna, for dette er ganske gøy. Vi har snakket litt om det. Både min far og jeg ble kjøpmenn fordi det egentlig ikke var så mange andre alternativer. Faderen var dummest i sitt kull, dårligst på skolen. Men han var god på kjøp og salg. Brødrene hadde solide utdannelser, de var arkitekt, lektor og kirurg. Faderen var dropout. Egentlig er handel et sted for dropouts.

“Må ha lyst til å tjene penger”

Lykke mener at det ikke nødvendigvis er boklig kunnskap som har noe å si for hvor god man er i jobben hans eller som kjøpmann. Men to ting må man ha: arbeidsevne og lyst til å tjene penger. Det siste er det viktigste, for det kan man ikke lære bort.

– Er det noe man er født med, tenker du?

– Ja, født med, eller så kommer motivasjonen underveis. Men det kan ikke læres.

– Har du alltid hatt lyst til å tjene penger?

– Ja, men ikke i samme grad som min far. Jeg har ikke like mye lyst. Jeg har jo fått det greit til. Jeg har ikke rota bort alt ennå.

– Hvor mye har du rotet bort?

– Jeg har gjort dumme ting. Jeg fikk veldig stor frihet da jeg kom hit i 2000. I 2005 overtok jeg som administrerende direktør.

– Det ble dyrt

Ingen stoppet unge Christians entusiasme for å etablere butikker på steder som viste seg å være håpløse.

– Det ble dyrt.

Han har ikke orket å regne på hvor kostbart.

– Kommer du til å gi egne barn like frie tøyler?

– Ja, hvis ikke forsvinner motivasjonen.

– Er det gitt at man skal ansette sine egne barn? Hvordan vurderer man at de er kvalifiserte?

– Egne barn har én kvalifikasjon som bedriften trenger, nemlig evighetsperspektivet. Min viktigste oppgave er å vise alle, ansatte som franchisekjøpmenn, at det å være en del av Bunnpris er trygt og stabilt. 

Navnebyttet gav omsetningsboost

Frem til 80-tallet het butikkene Lykke. 

– Konkurrentene våre het ofte noe med pris. Reitan hadde Sjokkpris. En annen konkurrent het Lagerpris. Det var i disse omstendighetene Bunnpris ble til. Det fascinerende var at omsetningen gikk opp med 20–30 prosent. Lykke er i grunnen et ganske positivt ladet navn. Fargene ble også endret på den tiden. Gult og svart signaliserer atomlekkasje. Alt det skjedde før min tid.

– Hva hadde du valgt?

– Sort og hvitt syns jeg er en fin kombinasjon.

– Mer Rosenborg enn kanarifuglene i LSK?

– Jeg er ikke så fotballinteressert. Det må du ha med hjemmefra.

– Navnet Lykke settes ofte sammen til ordspill. Er det en glede eller en belastning?

– Det er hyggelig. De fleste har jeg hørt før, men i ny og ne kommer det en ny og god variant.

– Tid for en Ludvig XVI

– Hvilken generasjon har skapt de største verdiene?

– På mange måter var det jo han første. Eller skal man si han som sto ved roret på 20-tallet og alt gikk på skinner. Det handler mye om flaks, sier han og tenker seg litt om.

– Det blir omtrent som å vurdere hvilket ledd på ankerkjettingen som er viktigst. Jeg kommer ikke utenom det leddet som nesten røk, min farfar. Å lede i oppgang kan de fleste få til sånn høvelig greit, men det krever så mye mer utholdenhet å stå i nesten 20 år med motgang.

– Når tror du det kommer noen og roter bort det hele dere har bygd opp?

– Det må jo skje før eller siden. Det er et under at vi har holdt ut så lenge. Det blir tid for en Ludvig XVI. Kanskje det kommer en som ikke bare er udugelig, men som også har uflaks. Eventuelt går det som i Thomas Manns Buddenbrooks, som handler om en nordtysk familie som går til grunne på 1800-tallet. Grunnen til at det går galt er at det blir slutt på familie. De får ikke barn, og så selges alt sammen til spottpris. Slutter du med familie, funker det ikke med familieselskap lenger.

– Meningsløst å selge

– Hva hadde du solgt Lykke for i morgen?

– Jeg har ikke noe behov for penger.

– Men hva skulle noen ha lagt på bordet i morgen?

– Det tror jeg ikke at jeg har så lyst til å svare på. Butikkselskapet I K Lykke tjener nesten 150 millioner kroner i året, og I K Lykke eiendom har snart årlige inntekter på 200 millioner kroner. Å selge noe som gir så stabile inntekter som butikkene, og som har så varige verdier som eiendommene, er ikke fornuftig. Hva skulle vi kjøpe i stedet? Det ligger også såpass i ryggmargen at det hadde gjort livet mitt meningsløst å selge. Men det forutsetter at vi hele tiden har evnen til å tjene pæng. 

I skattemeldingen sto Christian Lykke oppført med en formue på 441 millioner kroner i 2022. Tilsvarende tall i 2021 var 321 millioner kroner, mens tallene i 2020 og 2019 var henholdsvis 386 og 126 millioner kroner.

– Periode jeg ikke sov

Nå har det vært syv fete år, men før det var det magre år fra 2013 til 2017 med røde tall. Dette var tiden da Lykke fikk etablert altfor mange ulønnsomme butikker.

I tillegg var Bunnpris hos Rema.

– Det var ikke så lønnsomt som vi hadde regnet med på forhånd. Mest fordi vi ikke fikk kundene våre til å kjøpe de varene vi ville. Kunder er en vanskelig gjeng. Dette var en periode jeg ikke sov veldig godt om natten.

Rema selger mye EMV, altså egne merkevarer. Bunnpris fikk laget sin egen serie med EMV med kløver som er selskapets symbol, men de ville ikke kundene ha.

– Rema og Coop har en veldig høy andel med EMV. I Norge er det i snitt 20 prosent, vi har ti. Det er veldig lavt. Vi satser heller på merkevarer. 

– Ble ikke provosert nok

Oldefaren Ivar Lykke var Høyre-mann og statsminister fra 1926 til 1928, tippoldefaren var Høyre-mann før Høyre ble stiftet i 1884. Christian Lykke er en svoren Høyre-tilhenger selv og har så vidt forsøkt seg i bystyret.

– Møtene var ufattelig lange og veldig kjedelige. Du må ha en viss driv for å være politiker. Jeg ble ikke provosert nok.

– Men hva med landbruksminister?

– Da hadde jeg sannsynligvis blitt lynsjet, blitt hengt i en lyktestolpe av noen sinte bønder på skurtreskere og med høygaffel.

– Hva hadde du stelt i stand?

– Nei, jeg er for fri handel, vet du. Jeg er mot alle typer subsidier, enten det er redere eller bønder. Mange norske bønder er driftige folk som kunne klart seg i konkurransen, også med utlandet. Man skal ikke tukle med prismekanisme. Det var da det gikk som verst med oss, med perioden etter krigen, hvor man hadde satt til side prismekanismen, at det var priskontroll fra staten. Og subsidier er også en form for priskontroll. Da er jeg på linje med redaktøren deres, Trygve Hegnar. Jeg synes nesten at han er litt for snill. Vi har ingen butikker i Merkur-programmet.

– Merkur-programmet?

– Staten bruker noen milliarder i året på å støtte butikker i utkantstrøk, der det ikke finnes andre alternativer.

– Håpløst gammeldags

Faren Trond var aktiv i byens foreninger, ikke minst herreklubben Harmonien, Trondheims svar på Norske Selskab i Oslo. Det er ikke eldstesønnen Christian.

– Klubber for gutter var jeg ferdig med i 4. klasse. Det er håpløst gammeldags at jenter ikke får være med. Dessuten tar det utrolig mye tid. Det oppdaget jeg da jeg så i faderens kalender etter han døde. Jeg har ingen businesskompiser, egentlig. Alle mine nære venner er gamle, fra militæret og barneskolen.

Tittelen konsul – eller kånnnsul, som han sier – av Danmark, fulgte også med arven etter faren. Han er den første Christianen i familien, som lenge bar korte, norske fornavn, som Iver, Ivar og Trond.

Selv om det å være konsul har blitt mindre lukrativt enn det var – på sammenkomster i København er blant annet champagne byttet med cava fra nederste hylle – har Christian Lykke fått beholde det viktigste: det danske splittflagget på toppen av bygget. Konsul Christian Lykke utsteder pass til dansker og får beholde halvparten av inntektene – skattefrie.

– Det er snakk om rundt 30.000 kroner i året.

Satset på barnevakten

Aksjeporteføljen er større, et slags venstrehåndsprosjekt og buffer. Kjørereglene er ganske klare. Han styrer unna flyaksjer, som faren lærte ham, og etter å ha tapt penger på farmasi har Christian også satt den bransjen på svartelisten. I porteføljen har Lykke nå solide, norske selskaper som tjener penger. Yara, Hydro og sparebanker. Dessuten har han kjøpt aksjer i IT-selskapet Nordic Semiconductor, som holder til i byen. Sjefen Vegard Wollan var barnevakt for ham da han var liten.

– Han virker som en ordentlig fyr. Da han overtok, kjøpte jeg aksjer der. Det var litt for sent. Ellers er jeg veldig flink til å ta altfor tidlige gevinster. Jeg har hørt at verden er full av rike mennesker som har tatt for tidlig gevinst. Heller det enn å tape mye penger. Trondheim har ikke store bedrifter som de for eksempel har i Bergen. Mange av de som starter opp, blir solgt. Endel trøndere klager over at det er for mange studenter i Trondheim, men hva hadde vi vært uten dem og universitetet? Oxford har heller ikke så mye annet enn studenter og universitetet. Hva er galt med å være en by som Oxford?