Finansavisen skrev nylig at regjeringen har strupet bevilgningen til Investinor i statsbudsjettet, men at næringsministeren vil gi det statlige investeringsfondet muligheten til å hente kapital fra pensjonsfond , noe som fikk BI-professor Espen Henriksen til å reagere. Pensjonsfondene selv er også kritiske.
Investinor har mål om årlig avkastning på 10 prosent, men leverte null avkastning fra 2008 til 2021, og i 2022 og 2023 endte avkastningen på minus 22,7 og 8,5 prosent.
Ledelsen har likevel fått utbetalt bonus. Det er fordi Investinor har det de kaller et strategisk bonuselement med i beregningen, i tillegg til den finansielle prestasjonen. Her handler det ikke om avkastning, men blant annet ting som kvinnerepresentasjon i styrerom og ledelse, samt ESG-KPI-er og Investinors egne klimagassutslipp.
– De bonuskriteriene er uvanlige, sier NHH-professor Karin Thorburn til Finansavisen.
Thorburn er professor i finans ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen og Wharton School of Finance i USA, og er flere ganger blitt trukket frem i verdenstoppen på området.
– Men statlige investeringsselskaper er generelt uvanlig. Der er Norge verdensmestre, og har en helt egen modell som legger til rette for at staten skal sitte med kapitalen. Da ender man også opp med statlige fond som styres av politiske mål, og ikke avkastning alene, sier hun.
Mye å passe på
Investinor har flere baller som må sjongleres. Statens mål som eier er høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer, men et av Investinors hovedmål er også å bedre kapitaltilgangen i tidligfasemarkedet.
Thorburn antyder at det ligger en konflikt i Investinors mandat.
– De fleste fond vil ha som målsetning å maksimere avkastning for en gitt risiko. Investinors mandat fra staten er høyest mulig avkastning innen bærekraftige rammer, og da blir spørsmålet hvordan styret sikrer det. Gitt det mandatet, gir Investinors bonuskriterier mening, sier hun.
– Er det en motsetning i målet om høy avkastning innen bærekraftige rammer?
– Det er en begrensning. «Innen bærekraftige rammer» gjør at man må forvente lavere avkastning. Men det er en begrensning politikerne har bestemt seg for, og gitt at staten er eier må man respektere det.
Investinors bonusordninger
Investinor-styreleder Hans Aasnæs mener det ikke ligger en konflikt i at Investinor skal oppnå 10 prosent årlig avkastning, men også høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer.
– Nei, det opplever jeg ikke. Vi har avkastningskrav og mål på 10 prosent. Det er satt av departementet, og 70 prosent av bonusen er bestemt av det, sier Aasnæs.
Han forsvarer bonusordningen i Investinor.
– Husk at bonusen utgjør maks 25 prosent av lønn for ledende ansatte og 50 prosent av lønn for vanlige ansatte. Det er begrenset opp mot hva du ser i mange andre systemer, sier han.
Målsettinger for kvinneandel, ESG, og klimagassutslipp er rent politiske, og kan ikke forventes å gi avkastning ut over markedets normale risikopremieBjørn Espen Eckbo, NHH/Tuck School of Business
– En del av målet til Investinor er å bidra til økt kapital til tidligfaseselskaper. Skulle dere ønske at dere ikke hadde et avkastningsmål på 10 prosent?
– Enhver som stiller kapital til rådighet har et avkastningskrav, sier Aasnæs, før han legger til:
– Du må huske på historikken. Frem til 2013 var mandatet i Investinor veldig annerledes enn i dag, og det ble endret til å være mer på linje med det man ser i andre venture-miljøer. Mye av den dårlige avkastningen i Investinors historie skyldes at veldig mye av kapitalen ble investert før 2013. Avkastningen etterpå er ikke bra, men ikke helt elendig.
Bonus etter milliardtap
70 prosent av de Investinor-bonusen er bestemt av avkastningsmålet på 10 prosent. Mer presist beregnes den basert på gjennomsnittlig netto avkastning siste tre år i forhold til gjennomsnittlig investert kapital i samme periode.
Markedet var i 2023 krevende for venture- og tidligfaseinvesteringer, med stigende renter, lavere verdsettelser og vanskeligere kapitaltilgang. Investinor fikk et driftsresultat på minus 283 millioner kroner, tilsvarende en regnskapsmessig avkastning for året på minus 8,5 prosent.
For regnskapsårene 2021–2023 endte Investinors samlede driftsresultat og årsresultat i et tap på henholdsvis 1 milliard og 954 millioner kroner, og innenfor det finansielle bonuselementet hadde Investinor 0 prosent måloppnåelse for 2023.
Men fordi porteføljeselskapene og fondene ble tilført 3,8 milliarder kroner, hvor 83 prosent var fra eksterne investorer og internasjonale investorer sto for 24 prosent, ble det 100 prosent måloppnåelse innenfor to av de seks delmålene i det strategiske bonuselementet. Sammen med oppnåelse i delmålet for både ESG-rapportering og egne klimautslipp, bidro dette til en bonus på 3,2 prosent av fastlønnen.
Professor Bjørn Espen Eckbo er kollega med Thorburn på NHH, men underviser også ved Tuck School of Business på anerkjente Dartmouth College i USA. Han påpeker at han ikke har kjennskap til Investinor og uttaler seg på generelt grunnlag, men beskriver de strategiske bonuskriteriene som «veldig spesielle» innenfor fondsforvaltning, også av statlige fond han kjenner til.
– Å gi bonus basert på innhentet kapital er spesielt fordi det ikke påvirker valget av effisiente investeringsprosjekter. For det må bonusen være en funksjon av selve avkastningen. Målsettinger for kvinneandel, ESG, og klimagassutslipp er rent politiske, og kan ikke forventes å gi avkastning ut over markedets normale risikopremie, sier han til Finansavisen.
– Symbolpolitikk
Thorburn, som også sitter i styret til det statlige fondet Argentum, er negativ til statens rolle som investor.
– Det er ikke effektivt, det vet vi. Private aktører er mye bedre på å velge ut individuelle selskaper enn staten. Men i Norge vil man ikke at privatpersoner skal sitte med formuene, og hvis man først presser ut privat kapital må man løse det problemet. Noen må jo sitte på kapitalen, og da blir det staten.
– Jeg mener det skaper en ubalanse i samfunnet. Sverige har en annen tilnærming, som skaper et entreprenørielt økosystem, der de som har gjort det bra kan fortsette å satse på nye selskaper. Det handler ikke bare om penger, men også erfaring, nettverk, og hvordan man utvikler selskaper.
Hun mener man kan skape et samfunn med privat eierskap i sentrum, uten at det øker sosioøkonomiske forskjeller.
– Omfordeling er selvfølgelig viktig. Men den skjer fremfor alt gjennom statsbudsjettet på kostnadssiden. I Norge har vi et sterkt velferdssystem som sikrer omfordeling ved at man gir gratis skole, helsetilbud, hjelp til de som trenger det, og så videre, og det er bra. Det er de virkemidlene vi trenger, og det er der det viktige arbeidet skjer.
– Resten er symbolpolitikk som gir negative konsekvenser.
– Mange politikere mener at vi trenger statlige fond for å styre kapitalen til for eksempel grønn omstilling. Begrunnelsen er at markedet ikke løser samfunnsordninger alene. Hva tenker du om det?
– Man kan heller styre markedet i den retningen gjennom subsidier og skatteincentiver. Løsningen er ikke å selv gå inn som eier; staten er ikke god på å velge selskaper. Det er bedre å gi subsidier generelt og la private konkurrere. Det er sånn man får omstilling, ikke ved å skyte inn statlig kapital i mangel av privat kapital.
