SE HELE LISTEN HER

Dette gjør det spesielt krevende å rangere landets aller mektigste kvinner, en kåring som tradisjonelt har vært dominert av innflytelsesrike politikere på toppen. De styrer gjennom et representativt demokrati der Stortinget vedtar lover, bevilger penger og kontrollerer regjeringen. Det gir mye makt. Den høye tilliten og det sterke statsapparatet gir dessuten politikerne bredt handlingsrom. Nedstengning av landet under coronapandemien, lovfestet strømstøtte under kraftkrisen, støttepakker til Ukraina, styrking av forsvarsbudsjettet og nytt klimamål til FN er bare noen av de siste årenes store beslutninger tatt av våre folkevalgte.

Regjerende makt

I fjor, som i forfjor, kåret vi derfor arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna til Norges mektigste kvinne. Som statsminister Jonas Gahr Støres ubestridte kronprinsesse og vikar, og nestleder i Arbeiderpartiet, er hun sentral i partiets strategiske veivalg. Og som arbeids- og inkluderingsminister har hun ansvaret for det norske arbeidsmarkedet, velferden, Nav, pensjonsordninger og integrering  – og et budsjett tilsvarende en tredjedel av det norske statsbudsjettet. En imponerende konsentrasjon av makt mellom to hender, men hvor mektig er hun egentlig i år siden Arbeiderpartiet risikerer å miste styringen over landet ved valget om bare noen få uker?

Samlende makt

Mens Tonje Brenna forvalter makt her og nå, leder Erna Solberg opposisjonen og kan bli statsminister igjen – hun samler, modererer og bærer fortsatt autoritet, både nasjonalt og internasjonalt. Ved høstens stortingsvalg står hun igjen som eneste borgerlige figur med erfaring, autoritet og reell evne til å samle sentrum og høyre til et styringsdyktig alternativ. Hun står i sentrum av valgkampen, frir til folket med nye politiske løfter og er med på å dominere partilederdebatter og mediebildet. Også det gir mye makt og fornyet styrke. Det er ikke utenkelig at hun om bare noen uker kan bli den aller mektigste i Norge – uavhengig av kjønn – som ny statsminister.

Maktutfordrer

Samtidig leder Sylvi Listhaug partiet som nå er størst på borgerlig side, og hun fremstår som en stadig mer sannsynlig regjeringsarkitekt – med slagkraft, medieplass og velgerkontakt som få andre. Gjennom sterk vekst på meningsmålingene og tydelig tilstedeværelse i valgkampen har hun gjort FrP til en kraft det ikke lenger går an å ignorere – heller ikke i regjeringsforhandlinger.  Hun har lovet velgerne at statsminister Jonas Gahr Støre skal ut av regjeringskontoret i 2025. Det er ikke et urealistisk mål. Ei heller at hun kan bli landets neste statsminister.

Så hvem er da Norges mektigste kvinne i 2025 – Tonje, Erna eller Sylvi?

Kapitals kåring er delt inn i en rekke dellister for hvert område av samfunnslivet. Klikk deg inn på de forskjellige her: 

Tre kvinner. Én topp.

De står på hver sin side av det politiske spekteret, men deler sentrum i det som blir et av Norges viktigste valg på flere tiår. Derfor løfter vi i Kapital dem samlet: Tonje Brenna, Erna Solberg og Sylvi Listhaug – på delt førsteplass som Norges mektigste kvinner i 2025.

De utøver makt i sanntid, på helt forskjellige, men gjensidig avhengige måter. Valgåret 2025 handler ikke om én klar leder, men om maktkamp, omstilling og retning. I denne dynamiske virkeligheten er det umulig å kåre én ener – derfor deler de toppen.

Deres makt handler ikke bare om posisjon, men om hvordan de bruker den. De preger debatten, former agendaen og dominerer mediebildet – synlige, offensive og strategiske i en offentlighet som er mer tilspisset enn på lenge.

Tonje Brenna styrer noen av velferdsstatens mest kritiske strukturer, og er Arbeiderpartiets viktigste strateg og fornyer. Hun forvalter makt i praksis. Erna Solberg fremstår – tross lavere målinger – som den eneste samlende og styringsdyktige borgerlige statsministerkandidaten. Hun bærer fortsatt autoritet, og får rom fordi alle vet hva hun kan levere. Sylvi Listhaug har FrP med seg i ryggen, vokser på målingene og setter dagsorden på egne premisser. Hun har bygd en personlig posisjon med appell langt ut over FrPs kjerne. 

Makt til å påvirke valget

Som Norges fjerde mektigste kvinne har vi rangert sentralbanksjef Ida Wolden Bache (52). Ingen kvinne uten politisk bakgrunn har noen sinne hatt større innflytelse over norsk økonomi enn henne. Da Wolden Bache – relativt uventet – satte ned styringsrenten før sommeren, overrasket hun både markedet og landet. Mange mener beslutningen kan ha påvirket dynamikken foran høstens stortingsvalg. Så mye makt har hun!

Wolden Bache leder Norges Bank med stødig hånd – etter at Jens Stoltenbergs utnevnelse strandet: Nato ville ikke gi slipp på sin generalsekretær i en tid med økende global uro. Dermed ble hun historisk som første kvinne i rollen – over hundre år etter at banken ble etablert.

Nå møtes de to jevnlig – Stoltenberg som finansminister, Wolden Bache som sentralbanksjef med ansvar for både pengepolitikken og Oljefondet, investert i 8.500 selskaper og verdt nær 20.000 milliarder kroner.

Som Norges fjerde mektigste kvinne kan hennes rentebeslutning, som ytterste konsekvens, i høst få direkte følger for hvem av de tre mektigste – Tonje Brenna, Erna Solberg eller Sylvi Listhaug – som ender opp med mest makt. I USA forsøker Trump å presse sentralbanksjefen til rentekutt for å øke sin popularitet. I Norge fremstår Wolden Bache uavhengig. Det gir henne ytterligere makt og pondus.

Høye maktfall

Ellers er det i år store endringer på toppen av årets maktliste, som også i år med full tyngde illustrerer at makt er en flyktig affære. Hele fire av de seks mektigste kvinnene på fjorårets liste har falt helt ut av årets liste. Det gjelder nylig avgåtte LO-leder Peggy Hessen Følsvik, som i fjor ble rangert som Norges tredje mektigste kvinne. I år er hun helt ute av makteliten. Borte er lederskapet for 970.000 medlemmer, de fleste styrevervene, den sentrale plassen i trepartssamarbeidet med regjeringen og NHO og direktelinjen til Statsministerens kontor. Det er mye makt å miste nærmest over natten!

Mister parlamentarisk makt

Borte fra listen er også to av de viktigste nøkkelspillerne på Løvebakken, de to parlamentariske lederne Rigmor Aasrud (Ap) og Marit Arnstad (Sp), som Kapital i fjor rangerte som Norges fjerde og femte mektigste kvinner. Få utøvde mer makt i Stortingets korridorer enn disse to. Siden Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt i en mindretallsregjering, måtte de finne støtte på Stortinget for sakene de ønsket gjennomslag i. Nøkkelen til å få til dette satt Aasrud og Arnstad med på Stortinget, hvor de forankret partiets politikk og drev politisk hestehandel på høyt nivå i saker av stor betydning for folk flest. Arnstad mistet store deler av makten sin da Senterpartiet gikk ut av regjering i januar, og siden de ikke stiller til gjenvalg på Stortinget i høst er makten deres i ferd med å forsvinne som siste skvett i en kaffekanne på partienes morgenmøter.

Farvel til svarte limousiner

Også tidligere justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl, som i fjor ble rangert som Norges sjette mektigste kvinne, er i år helt ute av Kapitals maktliste. Etter at Senterpartiet i januar forlot regjeringen etter krangel om EUs fjerde energimarkedspakke, ble det for Enger Mehls vedkommende over natten slutt på svarte limousiner, personlige livvakter fra PST, nøkkelkortet til departementet og en hel stab med rådgivere, sekretærer og embetsfolk som nærmest til enhver tid sto parat. Nå er hun bare en av 169 representanter på Stortinget, i tillegg til å være partiets finanspolitiske talskvinne. Men kanskje en dag – Senterpartiets nye leder?

Den enes død

Men som alltid i et nullsumspill, slik makt gjerne er: Den enes død den andres brød. I år er det derfor også flere “nye” kvinner i makteliten. Vi får et gjensyn med tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, Kjersti Stenseng, som avanserer fra en 14. plass på fjorårets liste da hun var partisekretær i Arbeiderpartiet og måtte ta mye av skylden for partiets elendige oppslutning under siste kommune- og fylkestingvalg. Etter at Senterpartiet i januar forlot regjeringen, og Stenseng fikk den “tunge” posten som kommunal- og distriksminister, inntar hun i år – etter å ha blitt ansvarlig for betydelige politikkområder som kommunesektor, boligbygging, regional utvikling og valgsikkerhet – plassen som Norges femte mektigste kvinne.

Nye sheriff i byen

Hakk i hæl følger justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen, som overtok etter Enger Mehl da Senterpartiet gikk ut av regjering, på en sjette plass.  Stillingen som beredskapsminister har neppe vært viktigere noen gang enn den er nå, og da kommer den tunge juridiske og politiske erfaringen til Justisdepartementets nye “sheriff” godt med. Aas-Hansen har tidligere jobbet som advokat hos advokatfirmaet Elden, politisk rådgiver og statssekretær i Justisdepartementet under Stoltenberg-regjeringen, og senere som nestleder og leder i Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget). Nå har hun det overordnede ansvaret for politiet, påtalemyndigheten, domstoler og kriminalomsorgen. Hun har også ansvaret for nasjonal beredskap mot kriser og katastrofer, inkludert terror, naturkatastrofer og digital sikkerhet.

Årets komet

Tittelen “Årets komet” går til LOs nye leder, Kine Asper Vistnes. Den tidligere maskinoperatøren i Nexans rykker i år helt til topps på listen over de mektigste kvinnene i norsk organisasjonsliv og opp til en syvendeplass på hovedlisten over Norges 100 mektigste kvinner. Asper Vistnes overtok det innflytelsesrike vervet i mai, og leder nå LOs mektige maskineri – med 25 forbund og cirka én million medlemmer. Hun har allerede staket ut kursen: høyere organisasjonsgrad og rødgrønn valgseier.

LOs nye partisekretær, Kari-Anne Opsal, følger i fotsporene til Einar Gerhardsen, Haakon Lie – og Kjersti Stenseng. Det gir en rangering som Norges 10. mektigste kvinne. 

Store bransjeforskjeller

Kapitals maktlister viser ellers store bransjemessige forskjeller når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. Både politikken, offentlig sektor, helse- og omsorgsbransjen, organisasjonslivet og mediebransjen er relativt likestilte, mens det i næringslivet er lengre mellom de kvinnelige lederne. 

Og selv om likestillingen har kommet langt i flere bransjer, snakker vi på mange områder fortsatt om “Norges første kvinnelige” – sentralbanksjef, høyesterettsjustitiarius, sivilombud, vegdirektør, idrettspresident, skattedirektør og kringkastingssjef. 

Det etniske mangfoldet derimot, er i all hovedsak likt i alle bransjer: Ikke tilstedeværende. 

Et slående unntak ser vi i politikken, der kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery står som en enslig påminnelse om at Norge er mer mangfoldig enn det maktkåringen gir inntrykk av.