Vi har bestilt hver vår blodige biff han mener er den beste i denne delen av verden, etter å ha rigget oss til under det høye taket i strandrestauranten han har etablert ved Indiahavets bredd.

Langs en av verdens vakreste kyststrekninger har Haram bygget feriestedet fordi «han trengte tak over hodet» mens han drev med det andre han hadde fore på eventyrøya.

– Det var opprinnelig en praktisk grunn for dette, men så er det jo ganske gøy også, sier Haram med et smil som en god historie med en lykkelig slutt gjerne fremkaller.

Zanzibar er ikke et sted i manko på gode historier, men de ender ikke alltid like godt som i dette tilfellet.

Et innsmett

Noen sunnmøringer etablerer møbelfabrikker i havgapet. Haram derimot har bygget opp en eggproduksjon på Zanzibar som har revolusjonert frokostbordene på øyas ferieanlegg.

– Før jeg kom ned hit hadde eggene rett og slett feil farge, plommene var grå og lite tiltalende, forklarer den tidligere styrelederen i Prior, gründeren og eieren av Sunnmørsmat.

– Ikke var de gode på smak heller.

Haram forteller om hvordan han for snart ti år siden – med bakgrunn i sin egen virksomhet i Norge – ble bedt om å se på eggproduksjonen på Zanzibar. På hvordan den kunne gjøres bedre, mer «iøynefallende» og bærekraftig.

I prosessen som endte i selskapet Zanegg ble også dyrevelferden betydelig oppgradert, fordi «den setter seg i smaken».

Slik forvandlet nordmannen frokostbordene på Zanzibar, og underveis endte opp med Mayai Ocean Resort på sørøstsiden av ferieøya – noen kilometer nord for den mer kjente landsbyen Jambiani.

Sunnmørsk foretaksomhet er som en evighetsmaskin, og etter at Haram og en partner tok over og bygde ut den flotte strandeiendommen med vel 30 meter strandlinje, går det «så det suser».

Det er vel to år siden nå.

– Her har jeg et lite innsmett – det holder, sier mannen som er mye på farten. – Bedre og mye rimeligere enn hvilket som helst hotellrom på øya.

Sunnmøring til det siste.

Mange tilbud

På sørøstkysten av Zanzibar ligger det ene strålende ferieanlegget etter det andre, langs de makeløse strendene som avløser hverandre fra Nungwi i nord til Jambiani i sør.

– Tidligere var det mange ryggsekkturister her. De er mer eller mindre borte nå, sier Haram.

Øya har med andre ord vært gjennom en betydelig endring, som akselererte etter coronapandemien. Det har kommet flere og mer eksklusive hoteller til, på bekostning av de små og rimeligere overnattingsstedene, som ifølge forretningsmannen sliter.

Mayai (som kanskje ikke overraskende betyr egg på swahili) er ikke av disse. Hovedeieren Haram og partnerne har lagt seg i et prisleie og på en kvalitet som han mener appellerer særlig til nordiske turister.

Men med kun 14 rom er ikke Mayai noen tungvekter på stranden. Det er derimot femstjernersresorten The Mora Zanzibar, som ligger en time i bil lenger nord. 

Med sine 250 suiter – beliggende på Muyuni-stranden og med flere bassenger, spisesteder, strandklubber, spa og aktiviteter enn du rekker over under et ukesopphold – befinner Mora seg i en helt annen kategori. Den har også blitt et utstillingsvindu for turoperatøren TUIs satsing i luksussegmentet.

The Mora er utformet som en landsby, med et design som kombinerer det moderne europeiske med det afrikanske og asiatiske. Ingen av rommene er under 50 kvadratmeter.

– Det er to ulike verdener, som komplementerer hverandre, mener Haram.

Der Mayai holder seg innenfor en tomt på tre mål, sprer Mora seg utover – nesten helt til øya Mnemba, et populært utfluktsmål som bare er fem minutter i båt unna.

– Unn deg et dykk i korallrevene, du vil ikke angre, råder italieneren vi møter noen dager senere til kveldsmat på Jikan – The Moras fenomenale asiatiske spisested med «live cooking».

– Det var verdt hele turen, konkluderer han.

Barna – som trolig ikke forsto et ord av samtalen – nikket bekreftende før de snudde seg mot showet sushikokken tryllet frem over grytene.

Solskjær!

Zanzibar har et hotell for enhver smak. En umiddelbar favoritt – som vi gjerne skulle blitt lenger på – er tsjekkiskeide Tulia. Det 16-bungalowstore feriestedet er blant annet kåret til den beste romantiske luksusresorten i Afrika i fjor.

Det skyldes flere ting.

Beliggenheten rett på stranden, et strålende kjøkken mesterkokken Mgeni Mzima holder sin hånd over, men kanskje aller mest de nydelige bungalowene under de vaiende palmene.

– Luksus er en opplevelse, ikke noe du kan kjøpe, som direktør Lukas Sinogl noe svevende forklarer på spørsmålet om hva som skiller Tulia fra alle de andre hotellene langs østkysten.

– Kjenner du Haaland? sier han så, kanskje for å dempe inntrykket av den noe vage formuleringen.

Fotball er en strålende digresjon når samtalen halter. For endel år siden vandret vi gjennom Zanzibars gamleby Stone Town og fotograferte noen fotballspillende smågutter i fillete klær og uten sko på beina, da den ene av dem kom bort til oss og lurte på hvor vi kom fra.

– Norge, svarte vi.

– Solskjær! parerte guttungen oppglødd og dro oss med til et lite torg der det hang en diger, solbleket plakat av Manchester United – et lag som på den tiden hadde fire nordmenn i stallen.

– Bare av omtale, forklarer vi tsjekkeren, som byr på et glass øl.

Nedenfor oss på stranden leker noen gutter med noe som minner om en fotball.

Bolten i brisken

Før du forlater Zanzibar bør du innom Stone Town, øyas Unesco-beskyttede gamleby – og en attraksjon som, tross en raskt voksende skare besøkende, fortsatt holder stand som et av de mest fascinerende stedene i denne delen av verden.

For virkelig å komme under huden på Stone Town denne gang, sjekket vi inn hos Daniela Brenco på Zanzibar Palace Hotel. Det over hundre år gamle hotellet, som en gang tilhørte den arabiske handelsmannen Hassanali Mulla Abdulali Waliji, er dog ikke så stort som navnet tilsier. Her er det kun ni rom, men det ligger midt i gamlebyen. Og det har en historisk aura over seg som gjør at du bærer over med muezzinen, som starter bønneropet like utenfor vinduet ved femtiden om morgenen.

Og at den knirkende viften på rommet aldri klarer å holde tritt med den intenst fuktige varmen.

– Jeg har kommet hit siden begynnelsen av 1990-tallet, forklarer Brenco, som i mange år var med og utviklet telenettet i denne delen av Afrika.

– Så måtte jeg finne noe annet å drive med. Jeg var fanget av Afrika, sier hun.

I løpet av mer enn 30 år har det skjedd mye på øya. Likevel er også mye ved det gamle.

Som livet på bystranden i kveldingen når solen går ned. Heten og den intense stanken på ferskvaremarkedet Darajani. Smugene med de hyggelige, små butikkene og de mange musikklubbene.

Forodhanihagen ved havet med de mange hurtigmatstedene.

Samt slavemarkedet. Ikke at det omsettes mennesker der lenger, selv om det sies at det pågikk helt frem til omanerne forlot øya på 1960-tallet.

Den enslige jernlenken boltet ned i murbrisken gir frysninger ved tanken på hva som utspilte seg nede i den trange kjelleren.

– Du kan fortsatt se kloremerkene på veggene, peker og forklarer min venn Baboo, som i sin dishdasha viser meg rundt i hans verden mellom Benjamin Mkapa-veien og havet som skiller Zanzibar og Tanzania på den andre siden.

Jeg får nok og vil bare ut. Ned til stranden og den svalende lindringen salt hav ofte gir.

Vi kan fortsatt mane bildene fra besøket frem for vårt indre øye. Zanzibar er i sannhet et sted du aldri reiser fra uten å være merket av det.