Ett av Jens Stoltenbergs (Ap) store prosjekt som finansminister, er et tverrpolitisk skatteforlik. Hvorvidt det blir en realitet gjenstår å se. Men det virker uansett sannsynlig at en kommisjon, som skal utarbeide et reformforslag, blir satt ned.
Et av de store politiske stridspunktene er i så fall formuesskatten. Forsker Espen Henriksen mener kommisjonen må se bredere:
– Om et skatteforlik skal redusere usikkerheten rundt skattesystemet, bør det ikke bare nøye seg å se på noen satser, men det må også løse opp spenningene som følger fra inkonsistensene i fritaksmetoden, fastslår han.
Tilbakevirkende kraft
Fritaksmetoden innebærer at aksjeselskaper ikke skattlegges for gevinster eller utbytter fra andre aksjeselskaper. Ordningen skal hindre kjedebeskatning og sikre fri kapitalflyt. Skatten utløses først når eierne tar ut utbytte personlig – og utsettelsen kan i prinsippet vare evig.
Mellom advokater og økonomer er det uenighet rundt hvorvidt det betyr utsatt skatt eller permanent fritak, skrev Henriksen i en kronikk i Finansavisen lørdag.
Men gitt at pengene til slutt ender på personlig hånd, og skatteregningen gjøres opp, dukker en annen problemstilling opp:
– Om samfunnsøkonomer tenker på dette som utsatt skatt, er det faglig inkonsistent når økningen i utbytteskatten også omfatter disse tilbakeholdte overskuddene, sier Henriksen, og fortsetter:
– Det var de facto en skatteøkning med tilbakevirkende kraft, som vi vet er svært samfunnsøkonomisk skadelig.
– Politisk vilkårlighet
Både fritaktsmetoden og utbytteskatten ble innført som del av skattereformen i 2006. Siden den gang har det bygget seg opp store, latente gevinster i norske aksjeselskaper – ordningen er i liten grad blitt endret siden innføringen.
Utbytteskatten har på sin side økt fra 28 prosent i 2006 til 37,84 prosent i dag. Støre-regjeringen alene står for en økning fra 31,68 til 37,84 prosent.
Henriksens poeng er at alle med penger i holdingselskaper, som planla å bli igjen i Norge og på sikt ta ut pengene, umiddelbart tapte 6 prosent av verdiene da regjeringen økte utbytteskatten.
– Du kan ikke samtidig ha en ordning som fundamentalt sett er utsatt skatt, og så plutselig øke skatten på penger som ble tilbakeholdt da skattesatsen var en helt annen. Når det skjer skaper det politisk usikkerhet, sier Henriksen.
– Dessverre kan det som oppfattes som politisk vilkårlighet, gi kapitaleiere incentiver til å flytte til jurisdiksjoner med mer stabilitet og forutsigbarhet, fortsetter han, og legger til:
– Jeg er redd usikkerheten rundt fritaksmetoden er enda mer skadelig enn formuesskatten.
Vil bokføre skatteregning
Ole Andreas Elvik Næss ved UiB er enig i problembeskrivelsen, og lager en aldri så liten bestilling til en eventuell kommisjon:
– Det er et poeng om du på en eller annen måte kan knytte skatten til det året verdistigningen oppsto.
– Da hjelper det ikke om det oppstår et år med null skatt i 2045, de som tjente pengene i 2025 vil da stå til rette for skatten det året. Det går begge veier. Det er akkurat like ille om skatten plutselig går opp. Regjeringen gjorde det da de plutselig økte utbytteskatten til 37,8 prosent, fortsetter han, og legger til:
– Det kan være juridiske grunner til at akkurat det ikke fungerer så godt i praksis, men ideen er å fjerne noen av de dynamiske problemene der noe blir veldig sårbart i fremtiden.
Henriksen er «mer sikker på problembeskrivelsen enn løsningen.»
– Om det er praktisk mulig å utligne skatt hvert år til gjeldende sats men uten betaling, vil den politiske usikkerheten reduseres, sier han likevel.
Ideen er altså at skattekravet for et enkelt år bokføres til gjeldende sats, men at betalingen ikke forfaller før utbyttet tas ut.
– Blir i praksis umulig
Fra juridisk hold får akademikerne støtte i analysen:
– Det er et brudd med premissene for skattereformen å vri på den satsen uten at selskapsskatten går tilsvarende ned. Så langt har det ført til at de som har holdt overskudd tilbake er blitt skattlagt hardere, sier partner Harald Hauge i Wikborg Rein.
Løsningen er han mer usikker på.
– Jeg har sans for nytenkning men dette blir en litt akademisk øvelse som i praksis blir umulig fordi man må holde orden på hvor mye av det opprinnelige overskuddet som er i behold når det senere deles ut. Overskudd reinvesteres jo, de kan tapes og deretter gjenoppstå, sier Hauge, og konkluderer:
– Bekymringen for at for store verdier låses inne i selskap burde heller møtes med en mer konkurransedyktig kapitalbeskatning. Sverige har til illustrasjon 25 prosent skatt på unoterte selskap. Vårt skattenivå er 50 prosent høyere.
