Jeg er veldig glad i mat og vin, kunst, båter og familien. Det er i grunnen der interessene mine ligger.

Min kone Nina kjøper klærne mine. Vi begynte å arbeide sammen da vi bodde i Singapore for over 20 år siden. Nina har vært meget sentral i det hele. Vi feiret akkurat 40-årsbryllupsdag. Vi har vært veldig heldige med hverandre. 

Jeg gjorde en liten innsats og fant frem klær selv i dag siden Kapital skulle komme. Stilen min er konservativ, kanskje litt kjedelig old English country style. Jeg har nok kjøpt flere skip enn klesplagg i mitt liv. I boken som ble laget i forbindelse med 125-årsjubileet for rederiet, står det at det er 486 skip. Nå er det neste generasjon som tar det videre. 

Våre tre sønner har begynt å jobbe her. De har ti års arbeidserfaring hver fra andre steder. Etter den siste konkursen i 2008, har vi kjøpt over 30 kjemikalietankere og 32 LPG-skip. Nå vil vi også gjerne tilbake til bulk når timingen blir riktig.

Det jeg alltid har i jakkelommen, er et hvitt tørkle. Men generelt er jeg veldig glad i farger. Grønn er yndlingsfargen min, så dyp som mulig. Men jeg liker også turkis og blå. Ofte kjøper jeg kunst med mye farger. 

Jeg kaller meg ikke kunstsamler. Jeg kjøper det jeg synes er hyggelig og morsomt, men jeg har et lager. Jeg har alltid vært glad i bilder og gikk allerede som 14-åring på museene i Bergen. Min bestemor bodde der. Jeg liker nasjonalromantiske motiver og kjøpte mitt første bilde i studietiden.

Munch synes jeg er helt fantastisk. Munch-portretter har jeg gått litt etter. Jeg har vel syv–åtte. Her på kontoret har jeg blant annet hengt opp «Inger Barth». Hun var gift med legen Peter Barth. Jeg tror Munch brukte ham.

Fargene i portrettet av «Inger Barth» er fantastiske. Bare se på håret hennes, Munch har brukt absolutt alle fargene i paletten. Munch-museet har en annen versjon av dette bildet, men det synes jeg ikke er så bra som mitt eksemplar.

Tidligere i år lånte jeg ut Munch-portretter til en utstilling på National Portrait Gallery i London. Nå låner jeg ut et bilde til Karsten-utstillingen på Munch-museet. I 2013 solgte jeg et stort Karsten-maleri, «Misse vasker ovnen». Det var viktig for å kunne få kjøpe den første skipsandelen etter konkursen.

Den kunstneren jeg har aller mest av er Bjørn Ransve. Jeg anser ham for en god venn. På kontoret til de tre sønnene våre henger det en løvetegning av Munch og et fargerikt urfolksmotiv av Ransve. Alle guttene har Ransve hjemme.

Til Ninas 40-årsdag spurte jeg Bjørn om han kunne lage noe. Han kom tilbake etter et halvt år og hadde malt seks bilder av indianerhoder i profil. Jeg kunne velge ett av dem.

De flotteste gavene jeg har fått fra mine indiske venner, er alltid støtte til vanskeligstilte barn i India inkludert utdannelse fra grunnskole til universitet. Jeg fikk en flott klokke av familien til 70-årsdagen min. Det er en Omega Seamaster 300. Jeg har noen forskjellige type klokker.

Vi får flotte ting når vi er i Asia. På kontoret nå har jeg gaver fra dåpen i Japan forrige uke. Det er en gullbåt som heter «Fortune» og noen andre småting. Jeg pleier å ta med isbjørner i forskjellige former og farger i gave til dem.

Navnet Eitzen er tysk. Familien kom til Norge på 1600-tallet. Jeg vet ikke hvor Camillo kommer fra. Det har vært Camillo og Axel Camillo i mange år. Vår eldste sønn heter Fridtjof Camillo. Jeg hadde lyst til at han skulle døpes etter min far. 

Hvis jeg skulle valgt et annet yrke, hadde det vært lege. Det tenkte jeg også på. Min onkel døde da jeg var 15 år. Han hadde ikke barn. Min far følte seg for gammel til å overta rederiet. Det ble enighet om at hvis jeg ikke ble for avhengig av narkotika eller alkohol, skulle jeg ved første anledning overta. Jeg har drukket mye vin, men narkotika har jeg holdt meg unna. 

Jeg burde ikke ha hatt gjeld i holdingselskapet. Det var derfor det gikk galt sist gang. Jeg er meget glad for å ha kunnet bygge en plattform opp igjen, slik at neste generasjon har fått en mulighet til å fortsette hvis de ønsket. Jeg synes det er særdeles gledelig at de alle har valgt å gjøre det og bygge videre sammen.

Vi leier kontorer av Ferd i Hieronymus Heyerdahls gate ved Rådhuset. På veggen har jeg hengt opp et Munch-portrett av Heyerdahl (jurist, politiker og kjent som «Rådhusets far», red. anm.). Jeg kjøpte bildet en gang mellom 2000 og 2004.

Da det gikk gærent, hadde jeg ikke råd til å kjøpe noe. Vi hadde det ganske bra før finanskrisen. Men etter veldig kort tid, gikk det ned. I etterkant spurte vi våre barn om de hadde merket noen forskjell på hvordan vi levde. De svarte at de ikke hadde merket noe. Da var sønnene våre i 20-årene. Det er Nina og jeg litt stolte over.

Jeg er veldig glad i vin og synes de beste er gode bordeauxer og burgundere. Jeg holder meg litt til de rimelige ting, Saint-Julien og Gevrey-Chambertin er to gode navn.

Hvis jeg har 600 kroner, bruker jeg dem på en god flaske vin. Det kan godt være en av de to jeg nevnte over.

Italia og Japan vil jeg absolutt se på som mine favorittland på mat. Vi prøver å finne lokale steder når vi er ute og reiser og søker oss ikke til Michelin-stjernerestauranter. 

Når jeg kommer til Tokyo, er noe av det første jeg gjør å gå alene og spise lunsj under togstasjonen i nærheten av Imperial Hotel. Da hører man togene dra over og får den beste sushien. 

Hele familien var i Roma i påsken. Da fant vi en lokal lunsjrestaurant. De spurte ikke hva slags vin vi skulle ha. De bare kom med bøtter med hvitvin og rødvin. Og så kom de med den første retten, som var svær. Jeg sa til dem at jeg tror nesten vi må avbestille den neste retten. Da svarte de: «Det har vi gjort for lenge siden, så mye deilig mat som du har spist, er det nok nå.»

Jeg er ikke opptatt av sauser, og ikke dessert. Det er derfor jeg holder meg så slank og fin. 

I kjøleskapet må jeg alltid ha kald chablis eller sancerre. Jeg har ikke noen yndlingssnacks, gul Fisherman's Friend, kanskje. 

I forbindelse med 60-årsdagen min tok vi med hele familien to uker i Sør-Afrika og reiste rundt. Det var helt fantastisk, særlig fotosafarien. 

Jeg er veldig glad i å stå på ski og synes det er helt topp å komme ut en kald vinterdag. Det er råest om morgenen. Aller helst vil jeg være i Hemsedal. Vi har hytte der. 

Mellom økonomi- og tekniske studier jobbet jeg som skilærer hos Stein Eriksen (en av de fremste alpinistene i verden på begynnelsen av 1950-tallet, red. anm.) i Park City i Utah et år. Jeg var den første til å slå ham i renn. Det ble han litt sur for. Jeg sa til ham: «Stein, nå er du 48 år gammel. Du kan ikke regne med å slå ungdommen i den alderen.» 

Jeg er veldig stolt av den første bilen jeg kjøpte, en Simca 1000 med hekkmotor. Den kjøpte jeg for det jeg tjente som skilærer. Jeg er veldig glad i den gamle Range Roveren som jeg har nå, med masse motor og firehjulsdrift. Den er en eldre Range Rover – SV, special vehicle med 550 hester. Bilen nærmer seg 200.000 kilometer.

Jeg har ikke seilt så veldig mye. Jeg er maskiningeniør fra ETH i Zürich og tok hovedfag på store dieselmotorer. Jeg hadde en sommerferie ombord i 1979. Jeg mønstret på et tankskip med oljelast fra Stockholm, via Suezkanalen og som ble levert i Japan.

Jeg liker småbåter, motorbåter. Jeg har en Viknes-båt jeg skal ut med i morgen ved Kristiansund. Jeg sa det var viktig at den var laget solid så en mann på over 70 kunne håndtere den alene på havet. 

Noe av det vakreste jeg vet er en nydokket båt i full fart, lastet helt ned til merket.

Jeg går på rypejakt. Jeg har mange forskjellige hagler, side-by-side og over-under. Jeg liker best min gamle Gebrüder Merkel som jeg har arvet etter min far.

Fugler liker jeg å se på. Jeg har bygget mange fuglekasser på hyttene våre på Tjøme og i Hemsedal. Før har vi hatt flere fuglehunder, engelske settere. Det passer ikke med livsstilen vår lenger. 

Jeg synes arkitektur er veldig morsomt, særlig moderne arkitektur. Før bodde vi i et gammelt hus fra 1904 på Lilleaker. Nå bor vi i en Brudevold-blokk på Frogner (kjøpt for 13,5 millioner kroner i 2013, red. anm.).