I et svar til meg i Finansavisen 6. mars skriver Mikael Klingberg at jeg «unnlater å kommentere at klimaet for bedrifter nå er blitt mer gunstig i Sverige enn i Norge». Dette er i neste omgang for Klingberg et argument for at det var riktig av Sverige å fjerne formuesskatten i 2007.
Men Klingberg er for bastant i sammenligningene av Norge og Sverige. Brede internasjonale rangeringer har systematisk vurdert både Norge og Sverige høyt blant land med godt klima for næringsvirksomhet. Eksempler er IMDs World Competitiveness-rangering , Verdensbankens Ease of doing business-indeks og GEMs National Entrepeneurship Context-indeks. Det er ikke gjennomgående at Sverige scorer bedre enn Norge, og heller ikke motsatt.
Det blir for enkelt å knytte Sveriges klima for bedrifter tett til fjerning av formuesskatten i 2007.
Nordens styrker er blant annet et kompetent offentlig byråkrati, offentlig finansierte velferdsordninger, høy grad av digitalisering, en høyt utdannet befolkning, høy produktivitet gjennom arbeidslivsmodellen og en velfungerende rettsstat. Alle disse trekkene bidrar til at det overordnede bildet: Et gunstig klima for næringsliv i Norge, Sverige og resten av Norden.
Det blir for enkelt å knytte Sveriges klima for bedrifter tett til fjerning av formuesskatten i 2007. Det handler heller om et sammensatt sett med faktorer. Utover de allerede nevnte kunne man pekt på det selvforsterkende finansielle og industrielle økosystemet i Sverige over tid, rundt aktører som Sandvik, Wallenberg-gruppen og Klarna. Eller pekt på, som finansminister Elisabeth Svantesson nylig gjorde i Financial Times, en kultur for investering som er bredt fordelt i befolkningen, blant annet understøttet av politikk som den skattesubsidierte investeringssparkonto-ordningen.
En mer nyansert fremstilling hadde også lagt vekt på betydelige samfunnsøkonomiske kostnader ved å fjerne formuesskatten i 2007: Hver arbeidsplass som fjerningen bidro til, anslås av forskere å ha kostet tre millioner kroner, og den samlede effekten på verdiskaping har vært nesten null. Dette er ressurser som har en alternativ bruk som også kommer næringslivet til gode. For eksempel utdanning, helsevesen eller å bekjempe kriminalitet.
Debatten om næringslivets rammevilkår er best tjent med at vi ser på hele bildet.
Axel Fjeldavli
Fagsjef i Tankesmien Agenda
