Signerte Iran-avtale
USAs president Donald Trump og Irans president Masoud Pezeshkian har signert intensjonsavtalen med Iran, opplyser de to landene.

Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
En supermakt kan knapt mislykkes mer storslått, høylytt og synlig. Trumps Iran-avtale er oppvisning i svakhet som bare kan sammenlignes med Sovjetunionens tilbaketrekning fra Afghanistan. Samtidig kan den gjøre verden mer brutal.
I lys av memorandumet mellom USA og Iran, er det lett å le av Donald Trump: Hvordan han gang på gang truet Iran med utslettelse, hvordan han stadig gjentok at han ville få på plass en langt bedre atomavtale med Iran, hvordan han igjen og igjen erklærte Den islamske republikkens totale nederlag, og hvordan han lovet frihet til det iranske folket.
Nå inngår han tilsynelatende en avtale som ikke inneholder noen av USAs opprinnelige krav knyttet til atomprogrammet, men som lover Iran 300 milliarder dollar til gjenoppbygging – nærmere bestemt til den iranske ledelsen, som fortsatt styres av islamske geistlige, riktignok i en yngre utgave.
USA-presidentens klovneaktige opptreden har gjentatte ganger skapt inntrykk av at denne krigen til syvende og sist handlet om Donald Trumps personlige forfengelighet. Men den underliggende konflikten er langt eldre enn Trumps første presidentperiode, og den berører grunnleggende spørsmål om global sikkerhet.
Det som snart kan begynne, er et kappløp om atomvåpen i Midtøsten, kombinert med en eksplosiv vekst i militser andre steder, økt voldsnivå i regionen og en ytterligere radikalisering av Israel-Palestina-konflikten. Å ignorere disse farene kan ikke forsvares med kritikk av USAs president. Og enda mindre ved at man synes Donald Trump er «kul».
Uansett hva som ble antydet bak lukkede dører, er det et dårlig tegn at Iran-regimet ikke vil gi konkrete atomforpliktelser i intensjonsavtalen med USA. J.D. Vance og presidenten ser ut til å tro at skinnende hoteller og investeringer på 300 milliarder dollar er nok til at regimet skal oppgi sitt revolusjonære formål.
I det siste tiåret har vestlige regjeringer strevd med hvordan de skal håndtere trusselen fra billige kinesiske importvarer. Stadig oftere har svaret fra Washington og Brussel vært å bruke statens makt til å tilby subsidier og beskyttelse til industrien. Men det er også en risiko ved å låne fra Kinas økonomiske oppskrift.
I løpet av våren har regjeringen og opposisjonen snakket om hvor dårlig den svenske økonomien går. Men begge tar feil. Svensk økonomi går bedre enn sitt rykte, noe riksbanksjefen forsiktig la vekt på i sin rentebeslutning onsdag.



