For to år siden skrev jeg i Finansavisen om norskeide Slettvoll og kinesiskeide Ekornes. To møbelprodusenter på Sunnmøre, men med ulike vilkår på eiersiden. Den norske private eieren møter formuesskatt. Den utenlandske eieren gjør normalt ikke det i Norge.
Brunstad Møbelfabrikk viser at problemstillingen består. Olaug Strand Brunstad har fortalt hvordan privat kapital må brukes til å betale formuesskatt på verdier bundet i familiebedriften, samtidig som virksomheten har gått med betydelige underskudd.
Hver beslutning er liten. Over flere tiår kan summen påvirke hvem som eier norsk næringsliv.
Det interessante er ikke først og fremst om dette oppleves rettferdig.
Det interessante er hva ulik eierbeskatning gjør med kapitalkostnad, kapitalallokering og konkurransen om eierskapet.
Dette blir særlig tydelig i datasenternæringen.
Smedvig solgte Green Mountain til israelske Azrieli Group for rundt 7,6 milliarder kroner i 2021. Selskapet har siden ekspandert kraftig under utenlandsk eierskap.
Det er i seg selv ikke et problem. Norge trenger utenlandsk kapital. Men tenk på selve investeringsobjektet. Datasenteret har den samme krafttilgangen, tomten, fiberen, infrastrukturen og kontantstrømmen uavhengig av eierens nasjonalitet. Selskapets norske skatteforpliktelser består.
Forskjellen oppstår hos eieren. En norsk privat investor kan møte en årlig formuesskatt knyttet til eierskapet som en utenlandsk investor normalt ikke møter i Norge. Det gir en enkel økonomisk sammenheng:
Ulik eierbeskatning gir ulik nettoavkastning. Ulik nettoavkastning påvirker avkastningskravet. Og ulikt avkastningskrav kan påvirke hvem som kan betale mest for den samme virksomheten.
Dermed handler formuesskatten ikke bare om hvor mye norske eiere sitter igjen med. Den kan påvirke konkurransen om selve eierskapet.
Brunstad illustrerer én mulig tilpasning: Eieren blir og finner likviditet til skatten.
Datasentergründeren Eirik Wiik illustrerer en annen. Med betydelige verdier bundet i Fossefall, flyttet han til Sveits og beskrev problemet enkelt: Verdiene finnes på papiret, mens skatten krever kontanter.
Green Mountain illustrerer et tredje utfall: Norske eiere selger og utenlandsk kapital overtar.
Formuesskatten forklarer selvsagt ikke alene hvorfor gründere flytter eller virksomheter selges. Det trenger den heller ikke gjøre for å være økonomisk relevant.
Institusjoner virker i marginen. Én investering utsettes. Litt mer utbytte tas ut. Én gründer flytter. Én familie selger tidligere. Én utenlandsk investor kan strekke seg litt lenger i budrunden. Hver beslutning er liten. Over flere tiår kan summen påvirke hvem som eier norsk næringsliv.
Datasentrene gjør problemstillingen større.
Kraft, fiber, skytjenester og datasentre er ikke lenger bare investeringsobjekter. De er strategisk infrastruktur. I en mer geopolitisk fragmentert verden, er staten derfor stadig mer opptatt av utenlandske avhengigheter, sikkerhet og hvem som kontrollerer kritiske verdier.
Da oppstår en bemerkelsesverdig selvmotsigelse:
Staten blir mer opptatt av hvem som eier strategisk infrastruktur, samtidig som skattesystemet kan gjøre norske private eiere relativt mindre konkurransedyktige i kampen om den samme kapitalen.
Dette er ikke et argument mot utenlandsk kapital. Norge trenger den. Det er et argument for eiernøytralitet og institusjonell konsistens. Slettvoll og Ekornes var et varsel. Brunstad viser likviditetseffekten. Fossefall viser mobiliteten. Datasentrene viser den strategiske dimensjonen.
Debatten om formuesskatten handler derfor om mer enn proveny og fordeling. Den handler også om kapitalens eierskap.
Finansdepartementet bør derfor stille et større spørsmål enn hvor mange milliarder formuesskatten gir neste år: Hvem gjør skattesystemet det mest attraktivt å være eier i Norge for?
Institusjoner bestemmer ikke hvem som skal eie Norge. Men de påvirker hvem som har de beste økonomiske forutsetningene for å gjøre det.
Glenn Agung Hole
Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge
