Produksjonen i oljerelatert industri har økt med over en tredel siden 2018 og er nå på det høyeste nivået i perioden. Resten av fastlandsindustrien produserer omtrent like mye som i 2018. Sokkeldirektoratet venter at olje- og gassproduksjonen holder seg høy noen år til og faller mot slutten av 2020-tallet, og at investeringene på sokkelen går gradvis ned frem mot 2030. Oljen vil gi oss et løft i mange år ennå, men den kan ikke bære veksten alene i fremtiden.
Det som skal overta er nye selskaper, nye produkter og høyere produktivitet. Her henger vi etter. I september falt Norge én plass, til 21. plass, i Global Innovation Index fra FNs organisasjon for immaterielle rettigheter, Wipo. Sverige er nummer to i verden, Finland nummer åtte og Danmark nummer ni. Norge er nummer 16 på forutsetninger for innovasjon, men bare nummer 30 på resultater. Det er den svakeste plasseringen vi noen gang har hatt. Vi har med andre ord gode forutsetninger, men får for lite ut av dem.
Et av hullene er kapitalen i selskapenes første leveår. Ifølge Norsk Venturekapitalforening hentet norske tidligfaseselskaper rundt 170 millioner euro i fjor, mot 1,2 milliarder euro i Sverige. Norge har hatt de laveste tidligfaseinvesteringene i Norden målt mot BNP siden 2010. Forskjellen har vært stor lenge uten at vi har merket det, fordi oljen har båret oss. Når den bæreevnen avtar, er det de nye selskapene som må ta over. Da er det for sent å begynne å bygge kapitalmiljøene til neste generasjons bedrifter.
Oljen har båret oss i femti år. Den neste veksten må vi skape selv.
Denne høsten er jeg på studieopphold ved Harvard. Forelesningene har handlet mye om hvordan store økonomier har gått gjennom oppturer og nedturer, og hvordan de har vært styrt underveis. USA og Kina har en innovasjonstakt Norge ikke er i nærheten av, men modellene deres har en pris vi neppe vil betale, enten det er større forskjeller eller lave lønninger og et autoritært styre. Mer interessant for et lite land er Singapore. Da landet ble selvstendig i 1965, hadde det ingen naturressurser og et BNP per innbygger på 516 dollar. I dag er tallet nærmere 100.000 dollar. Singapore er heller ikke et forbilde på alt, men metoden er verdt å merke seg: Staten satte en tydelig retning, og næringslivet fikk rammer det kunne investere etter.
Den metoden har Norge brukt før, og med stor suksess. Fra 1979 ble utenlandske oljeselskaper som ville ha nye lisenser, vurdert etter hvor mye forskning de la til Norge. Frem til 1994 brukte de over 10 milliarder kroner på forskning og kompetanse her, sammen med norsk industri og norske forskningsmiljøer. Staten pekte ut retningen, og private tok investeringen. Deler av leverandørindustrien vi er stolte av i dag, som Kongsbergs undervannsmiljø og Framo, fikk et løft av dette samarbeidet.
Det mangler ikke kunnskap om hva som må gjøres nå. Produktivitetskommisjonen leverte for ti år siden en lang liste med forslag. Det som mangler, er viljen til å gjennomføre dem og la dem stå seg gjennom skiftende regjeringer. At politikerne kan bli enige om noe langsiktig, viste Stortinget da langtidsplanen for forsvaret ble vedtatt enstemmig i 2024. Den handler riktignok om beredskap, ikke om vekst, men den viser at det går an. Bedriftene trenger den samme forutsigbarheten når de skal investere i ny teknologi og nye markeder.
Norge er et rikt land som vokser sakte. Vi har kraften, institusjonene og forskerne, og vi har gjort dette før. Det vi mangler, er ikke forslag, men vilje. Oljen har båret oss i femti år. Den neste veksten må vi skape selv.
Ronny Junge-Larsen
Leder for bedriftsmarked i Danske Bank Norge
