2019 kan bli det første året hvor sjømateksporten passerer 100 milliarder kroner.
Havbruksnæringen setter brød på bordet for titusenvis av nordmenn fra Rogaland til Finnmark, og norsk fisk spises av 37 millioner mennesker hver eneste dag.
Det er laksen som driver dette. Det er mer laks i norske farvann enn noen gang, og sannsynligvis har vi bare sett begynnelsen.
Denne uken ble næringen lansert som et ettertraktet skatteobjekt for partier med vekstambisjoner for offentlig sektor.
Havbruksnæringen snur enhver stein for å finne løsningen på luseproblemet, og parallelt satser store og profesjonelle investorer tungt både på landbasert lakseoppdrett og på andre arter som kveite.
Lars Kvammes bok om laks er imidlertid ikke en historie om vekst, men om forfall.
Ambisjonen er å portrettere laksen i dens sølvglinsende ferd fra dinosaurenes tidsalder til dagens oppdrettsfisk.
«Det var den mytiske storlaksen vi besøkte, det var ikke elvens konge som svømte rundt i disse merdene», skriver han.
Opp gjennom årene er laksen blitt lovprist. Den er blitt regnet som ren, vital og et symbol på landets og naturens kraft.
Nå er den blitt biomasse som måles i tonn.
Forfatteren beskriver hvordan villaksen kan slåss om de gode gyteplassene i elvene.
Han skriver om hvordan laksen finner tilbake til sin barndoms elv for å gyte etter å ha svømt halve jorden rundt, og om hvordan fisken ser ut til å ha et innebygget kompass.
I 1990 identifiserte tre forskere små jernpartikler i stripen på siden av laksekroppen samt i hodet til fisken.
Oppdrettslaksen er imidlertid motsatsen til dette, skal vi tro forfatteren. Den er genetisk annerledes, klarer seg dårlig utenfor fangenskap, fortrenger villaksen og spiser små, brune pellets som består av fiskemel, soya og et stoff som sørger for at kjøttet blir rødt.
Det er egentlig dårlig anmelderskikk å fortelle forfatteren hvilken bok han burde ha skrevet i stedet for den som er utgitt.
Det er bare det at noen ganger er det fristende å påpeke at glasset er halvfullt, ikke halvtomt.
Om man godtar at oppdrettslaksen er å regne som husdyr, på linje med gris og høns, blir også blikket annerledes.
Lakseoppdrettere er folk som står tidlig opp om morgenen. Det er i hvert fall erfaringen denne anmelder har fra kontakten med dem opp gjennom årene.
De er ikke redde for vær og vind, og er innstilt på å jobbe bedre og annerledes i morgen enn det de gjorde i går.
De bryr seg om fisken, på samme måten som en bonde bryr seg om sauene sine eller skogen sin.
Samtidig vet de at det er jobb og næringsvei, ikke romantikk og dyr med følelser i Disney-stil.
Men tilbake til boken.
Det er interessant å bli med til industrielle oppdrettsanlegg i Chile, til lakseelven Allier i Frankrike og til merdkanten utenfor Vossoelva.
Boken virker godt researchet, har et rikt språk med mange detaljer, og det er stort spenn i beskrivelsene.
På minussiden hadde det vært fint om forfatteren trakk frem noen av de positive sidene ved havbruket også.
Skriver man om hundedyrene, blir det litt ensidig å peke på at det er færre villhunder enn før. Det går an å si noe pent om puddel og labrador også.
Vår mening
«Laks. En biografi» av Lars Kvamme
Pax forlag
235 sider
+ Virker godt researchet
+ Rikt språk med mange detaljer, og stort spenn i beskrivelsene.
+ Leseren blir tatt med til industrielle oppdrettsanlegg i Chile, til lakseelven Allier i Frankrike og til merdkanten utenfor Vossoelva.
- Har lite positivt å si om oppdrettslaks og havbruksnæringen.
- Enkelte gjentagelser her og der tyder på at språkvasken ikke har vært helt på stell.
