Om eller når Norges Bank lander på at landet trenger digitale sentralbankpenger (DSP), er det på ingen måte fritt frem. Før DSP kan lanseres, må en rekke lovvedtak på plass, så Stortinget må være enig med Norges Bank i stort og smått, før den planlagte fremtiden er en realitet.
Først, og slett ikke minst, krever DSP at Stortinget fatter et lovvedtak om at sentralbanken kan innføre og utstede slike betalingsmidler. Det krever en endring i sentralbankloven, slik at Norges Bank ikke bare skal utstede kontante, men også digitale betalingsmidler. I dag heter det i sentralbankloven at «ingen har plikt til å ta imot mer enn 25 mynter av hver enhet i én betaling».
Anbefaler maks-tak
Norges Bank har i arbeidet med DSP til nå lagt til grunn at det bør være «tilstrekkelig friksjon mot bankpenger». Formålet er blant annet å hindre for stort fall i bankenes innskudd.
Derfor bør det innføres beløpsbegrensninger på DSP, heter det i et Norges Bank-notat om de legale utfordringene med DSP. Beløp utover en slik maksimalgrense vil automatisk overføres til brukerens innskuddskonto.
For at en grense skal være effektiv, må det også settes et tak på antall «wallets», altså digitale konti, hver person kan eie.
Trolig kreves også lovvedtak om renter på DSP. DSP er penger, og ikke kreditt, men likevel er det ikke noe i veien for at sentralbanken setter en rente på DSP, for eksempel for dekning av utgiftene forbundet med drift av DSP-systemet.
Suveren pengemyndighet
Disse lovendringene berører selve grunnstenen i betalingssystemene, nemlig at en stat har suverenitet over eget pengevesen. Av folkeretten følger at andre land har plikt til å godta statens beslutninger om betalingsmidlene, også når det berører statsgjelden. Om Norge skulle devaluere, ville andre land ha plikt til å akseptere den nye kroneverdien. Tilsvarende måtte alle euro-landene tilpasse sine lovgivninger da de oppga sine nasjonale valutaer til fordel for euroen.
I norsk historie var dette aktuelt da Norge ga opp gullstandarden i mellomkrigstiden, noe som fikk stor betydning for verdien av statsgjelden.
Norges Banks «Staff Memo», hvor meningene reflekterer forfatterens synspunkter, og ikke nødvendigvis Norges Banks, konkluderer med at denne delen av lovtilpasningen neppe blir særlig problematisk. Norge innfører ikke en ny pengeenhet, kun et nytt betalingsmiddel.
Valgfri oppgjørsform?
En endring oppstår likevel hvis DSP får status som tvungent betalingsmiddel, altså likestilt med kontanter. Da får Norge brått to tvungne betalingsmidler. Ved betaling som skjer etter innføring av DSP vil partene selv kunne bestemme om betaling skal skje ved kontanter eller DSP, eller om det skal være frivillig hvilket betalingsmiddel som skal benyttes.
Ved innføring av DSP kreves trolig at den digitale enheten gis et eget navn, for eksempel e-kroner.
Håndtering av kontanter er dyrt, og bankene er derfor pålagt å håndtere kundenes kontanter. Trolig må også plikten til å motta og gi ut DSP reguleres, tror Norges Bank.
Krav til bankene
Dersom DSP skal kunne benyttes fullt ut, også ved betaling til offentlig sektor, må en rekke regelverk som omfatter de ulike offentlige tjenestene også justeres.
Endelig kreves at hvitvaskingsreglene tilpasses DSP, ikke minst når det gjelder klargjøring av hvem som skal ha ansvaret for overvåking av transaksjonene.
Det er ikke gitt om Norges Bank lander på en «token»-løsning eller en kontobasert løsning for DSP. Dette valget utløser ulike sett av lovendringer. Særlig en «token»-løsning, basert på blokkjeder, reiser «noen særspørsmål», varsler Norges Bank-notatet. Hvem har for eksempel det rettslige ansvaret der DSP «konverteres», altså flyttes til andre blokkjeder?
