– Men det står jo på nett at dere har åpent?

– Ja, jeg vet, sier kokken.

Han trekker på skuldrene og rekker opp hendene som et symbol på maktesløshet.

– Er det mulig? uttaler Short i det de går vekk fra skuffelsen.

– Tydeligvis. Heldigvis har jeg en backup, sier Long.

De setter kursen mot italiensk mat, som skal befinne seg intet mer enn en knapp kilometer nedover Kirkeveien.

Italiensk redning

Piazza Italia i Frognerveien 58 – du vet, i den rundkjøringen trikken kjører gjennom nedenfor Frognerparken – er heldigvis åpen, og tar lunsjduoen imot med ledig bord og åpne menyer.

Restauranten åpnet i vår, i lokalene hvor Casa Matta pleide å ligge.

– Forgjengeren var vel kjent for god pizza. Kan den nye italieneren by på det samme? spør Long i det de slår seg ned ved et vindusbord.

Menyens innhold kunne man nærmest gjettet på forhånd, men det gjør den verken dårlig eller kjedelig. Caprese og bolognese. Saltimbocca og pizza diabolica. Tiramisu og affogato. Typisk italiensk. Drikkeavdelingen er ikke fullspekket hva gjelder alkoholfritt, men reddet av den sedvanlige, endog i dag lite eksotiske, sitronbrusen fra San Pellegrino. Servitøren kommer innom vindusplassen og gjør kort prosess med bestillingen. Long vil ha pizza. Short vil ha pasta. Dermed basta.

Interiøret er ikke spesielt oppsiktsvekkende, men forsåvidt kledelig. Nedtonede, beige farger og teglstein. Rutete duker i rødt og hvitt på alle bord. På den andre siden av det store glassvinduet er en stor uteservering. Uten en eneste gjest denne tirsdagen. På innsiden av lokalet er det nesten heller ingen andre gjester.

Lakmustesten

Pizzaen, som kommer 21 minutter senere etter at en litt forglemmelig capresesalat er fortært som forrett, er langt fra lett å glemme. Long bestilte en pizza Margherita med tomatsaus, basilikum og mozzarella.

– Margherita er jo den store lakmustesten på om en restaurant kan lage god pizza eller ikke, slår hun fast.

– Men oi, dette var bra. Bunnen er supertynn og god. Akkurat sånn jeg vil ha det. Tomatsausen har sødme, og pizzaen er perfekt stekt. En pizza jeg gjerne spiser igjen, sier Long.

Short er på sin side takknemlig for skikkelig guanciale på sin pasta carbonara.

– Og svært generøse mengder ost her. Jeg vet jeg kommer til å bli skikkelig, skikkelig mett. Digg, sier han og tvister gaffelen i pastaen som er kokt til riktig «al dente». Den smaker godt, men er ikke den beste jeg har prøvd. Ønsker meg litt mer pepper. Uansett, dette er solid altså.

Short nipper til sitronbrusen.

– Jeg er mett, sier Long etter å ha fortært den store pizzaen.

– Men du burde slå to fluer i en smekk å bestille affogato, fortsetter hun.

– Is og espresso? Joda!

Summert

Bordet er ryddet og lunsjkameratene sitter og blomstrer, klare for å betale. Men tiden går. Til slutt må Short gå innover i restauranten for å finne servitøren og be om regningen.

– For meget gode, klassiske retter synes jeg de kan score en meget sterk firer, sier Short i det de forlater restauranten.

– Capresen var midt på treet. Pizzaen derimot var kjempebra. Men det er pakken rundt som trenger litt mer. For å rykke høyere opp på skalaen ville jeg lagt til litt mer personlig og oppmerksom service, istemmer Long.

– Enig. Men prisene er gode, og serveringen rask.