I sitt eget hjem, inne i fjorden ved foten av de berømte Sunnmørsalpene, etablerte ekteparet Slettvoll sin lille møbelbedrift i årene etter andre verdenskrig. Det skulle vise seg å bli en suksess, og to generasjoner senere er virksomheten bygget ut med en serie butikker i inn- og utland. Men fortsatt er bedriften familieeid, og stadig ligger fabrikken som bærer familiens navn i industrikommunen Stranda.

Her finner vi et av de mest bisarre utslagene av særnorsk beskatning. Rundt en halvtimes kjøretur unna, i nabokommunen Sykkylven, finner vi den andre av de kjente møbelprodusentene på Sunnmøre. Den store forskjellen er at Ekornes i 2018 ble kjøpt opp av et kinesisk selskap. Dette gir som utslag at det fra Ekornes ikke må tas utbytte for å dekke eiernes formuesskatt, ettersom utenlandske eiere slipper å betale skatt for slike verdier til Norge.  

Eierne av familievirksomheten Slettvoll, derimot, må punge ut. De siste årene er det hentet ut titalls millioner kroner som ellers kunne vært brukt til å styrke bedriften, som i fjor noterte seg for et underskudd på rundt fire millioner kroner.

Det ulike skattetrykket for de to lokale møbelfabrikkene er tidligere omtalt i et leserinnlegg i Finansavisen.

Denne saken er del av artikkelpakken Et raseri uten like.

Ulik skattesats

Bjørn-Helge Vik understreker at de heier på naboen, og vil nødig fremstå som en sutrete sunnmøring. Men han er kritisk til ulikhetene i rammebetingelsene. 

– Det jeg observerer, er at vi har ulik skattesats. Og det kan jeg umulig skjønne er smart, sier han.

Vik mener at myndighetene, gjennom formuesskatten, sender et tydelig signal om hva de tenker om norsk eierskap.

– Vi har et system og en retning på skattedebatten i dag som jeg tenker er veldig usunn. Etter mine beregninger treffer den ikke riktig. Vi er på ingen måte motstandere av et rettferdig skattesystem. Selvfølgelig skal man betale skatt etter evne. Men det gjør man ikke sånn formuesskatten er innrettet i dag. Den må betales uansett om selskapet tjener penger eller ikke, noe som igjen svekker egenkapitalen og investeringsevnen til bedriftene. 

– Det som har skjedd de siste årene, er at vi har hatt en skatteskjerpelse som gjør det mindre attraktivt å være norsk eier. Det har jeg ikke et problem med å bli sitert på.

– Hva tenker du om det, da?

– Jeg forstår ikke rasjonalet. Jeg synes myndighetene skal heie på norsk næringsliv og norske bedrifter. Og jeg synes de skal legge rammebetingelsene til rette for at det skal være mulig, både i gode og dårlige tider, å ha forutsigbarheten for å kunne drive lønnsomt. For lønnsomhet betyr sysselsetting.

Dobling på få år

Når man skal vurdere den norske konkurransekraften, er skatt det punktet der Norge skiller seg mest ut – i negativ forstand. Ifølge en kartlegging fra det sveitsiske forskningsinstituttet IMD er vi på dette området helt nede på 52. plass av 67 land.

Dette understøttes i en fersk rapport fra konsulentselskapet Menon Economics, utarbeidet på vegne av NHO, som omhandler eierbeskatning i Norge. I rapporten konkluderes det med at Norge er landet med høyest eierbeskatning av alle OECD-land. 

Videre slås det fast at eierbeskatningen har økt kraftig de siste årene: Summen av selskaps- og utbytteskatt lå relativt stabilt på 46,7 prosent i 2014–21. Men de siste to årene har den så økt med nesten fem prosentpoeng til 51,5 prosent. I tillegg har formuesskatten steget betydelig i samme periode. For formuer over 20 millioner er formuesskatten økt med 88 prosent, for dem under 20 millioner med 71 prosent. 

“Dersom man i tillegg tar høyde for at eiere må finansiere formuesskatten med utbytte og gevinster, blir skatteøkningen for formuer over 20 millioner på hele 107 prosent, fordi man også må ta høyde for økningen i utbytteskatten,” heter det i rapporten.

Mer enn en dobling på få år, altså.

Større forskjeller

Endringene i skattesystemet har ført til en forfordeling av norske bedrifter over tid.

Det som har skjedd, forteller siviløkonom og idéhistoriker Mathilde Fasting i Civita, er at man på et tidspunkt justerte ned selskapsskatten og kompenserte ved å øke utbyttebeskatningen. Slik gav man norskeide selskaper noe med den ene hånden og tok fra dem med den andre, og de fikk i sum ikke noe skattelette totalt sett. 

Utbytteskatten er imidlertid kun gjeldende for norskeide selskaper, så utenlandske selskaper og andre som ikke tar utbytte fikk i praksis skattelette ved at selskapsskatten gikk ned.

– Samtidig gir formuesskatten, som i tillegg har økt, en enda større belastning på bruk av utbytter. Så forskjellene mellom utenlandske og norske eiere har blitt større, sier Fasting.

Under Støre-regjeringen har utbytteskatten så økt ganske kraftig, uten at dette er kompensert ved lavere selskapsskatt. Fasting mener økning i satsene er problematisk og ikke konkurransedyktig.

– Det er en rar tanke at man skal beskatte sine egne eiere mer enn man gjør med utenlandske eiere. Det er veldig merkelig. De fleste land vil ønske at man er konkurransedyktig når det kommer inn utlendinger, og vil at de skal beskattes minimum likt. Skatteleggingen i Norge er til disfavør for norske eiere.

– Ustabilitet i systemet

I sum mener Civita at det er på tide å gjøre noe med beskatningen av norske eiere.

– Vi ønsker i hvert fall å fjerne formuesskatten på driftseierskap, altså på arbeidende kapital. Vi ønsker også å gjøre noe med exit-skatten. Så får man se om man også har midler til å kanskje kunne jekke ned utbytteskatten litt på sikt. Man bør lage en mer konkurransedyktig næringslivsbeskatning ved å ta bort formuesskatt, og eventuelt redusere utbytteskatten noe.

Den nevnte exit-skatten er et eksempel på et annet område der Norge skiller seg ut med negativt fortegn:

I tillegg til et generelt høyt skattenivå har vi de siste årene fått flere nye særskatter. Dette inkluderer blant annet grunnrenteskatt på oppdrett og vindkraft, og nylig ble det kjent at regjeringen vil innføre en turistskatt.

Fasting mener at store endringer i skattereglene, med til dels store utslag for dem som rammes, har påført næringslivet økt politisk risiko.

– Det å ha ustabilitet i systemet som vi har nå, skader næringslivet mye. Det er ikke bare nivået på skattene, men også at det er uforutsigbart, sier hun.

– Uforutsigbarhet er noe investorer og bedriftseiere virkelig ikke liker. For å f.eks. få gründere til å starte opp her, så må de være sikre på at de kan starte opp og drive selskaper over tid og vokse. Det er helt umulig sånn som det er nå.

Ønsker skattekommisjon

Fasting er en av flere som tar til orde for et bredt skatteforlik som kan stå seg over tid, og dermed sikre næringslivet større stabilitet enn hva tilfellet har vært de siste årene. 

Et grunnlag for et slikt forlik forelå for ikke så mange årene siden, da det norske skattesystemet var under lupen. Det såkalte Skatteutvalget, ledet av professor Ragnar Torvik, leverte sin utredning i slutten av 2022, og foreslo det som ville vært en større skattereform. Utvalgets hovedforslag var fradrag i arbeidsinntekt, men også blant annet reduksjon av formuesskatten var blant innspillene. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum la imidlertid Torvik-utvalgets rapport i skuffen, og siden har skattesatsene bare økt.

Nå er det imidlertid flere som tar til orde for at temaet igjen må på bordet. Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 Markets uttalte nylig til Finansavisen at han vil ha en ny skattekommisjon, med utvidet mandat og bredere forankring sammenlignet med det Torvik hadde.

– Vi trenger en full revidering av hele skattesystemet. Det er helt nødvendig. Og da må vi også smøre en overgang til nye regler med skattelette, uttaler Andreassen til avisen.

Stjerneøkonomen mener at de stadige endringene skaper en umulig situasjon for norsk økonomi.

– De må tvinges til å finne et kompromiss om både eierbeskatningen, personbeskatningen og boligbeskatningen. For sånn som det er nå, er skattepolitikk blitt en kasteball fra valg til valg. Høyre lover at etter valget skal dagens regjerings skattegrep reverseres, og hvis det blir regjeringsskifte også ved neste valg.

Kvinner og småbedrifter

Vedum har hevdet at fjerning av formuesskatten ville føre til at det ble 24.800 nullskatteytere. Han lener seg på tallmateriale fra Finansdepartementet, som sier at dette var antallet personer som kun betaler formuesskatt og ikke skatt på inntekt.

Det finansministeren ikke har nevnt, som også fremkommer i tallgrunnlaget, er at disse personene i hovedsak har lav inntekt og moderat formue, og at den største gruppen er eldre kvinner. Ni av ti hadde beregnet formue under ti millioner kroner, mens halvparten hadde beregnet formue under tre millioner.

Dersom man fjernet formuesskatt på såkalt næringskapital, er det svært få personer med formue over fem millioner kroner som blir nye personlige nullskatteytere – ifølge Civita er det snakk om 900 personer, i hovedsak småbedriftseiere og pensjonister med nedbetalt bolig og noen mindre bedriftsinvesteringer.

Det er denne typen folk som ligger Slettvoll-sjefens hjerte nærmest.

– Fra sentrale politikere hører du hele tiden om nullskatteytere og milliardærer som driver med f.eks. fisk, mens det jeg bryr meg om, det er disse små og mellomstore bedriftene langs hele kysten og i hele Norge som gjør at det er lys i vinduene i bygd og by. Det man ofte ser i distriktene, er at bedriftene som tjener godt, investerer også mye lokalt, gjennom arbeidsplasser og det man kaller kjærlighetskapital til kulturliv og idrett, sier han.

Han mener løsningen på kort sikt er å fjerne hele skatten på arbeidende kapital. I tillegg etterlyser han en mer edruelig debatt.

– Jeg tror mange av mine kolleger har vært provosert av den polariserte debatten det siste halvannet året, som nærmest fremstiller næringslivet som en fiende. Jeg tror veldig mange privateide bedrifter jobber skulderen om skulderen med sine ansatte. Noen år tjener vi penger, andre år tjener vi ikke penger. Men det er jo sånn at arbeidende kapital fungerer på den måten at selv ved et minusresultat må vi ta utbytte for å betale skatten.