Oljefondet (Statens pensjonsfond utland – SPU) har nylig fått oppmerksomhet i amerikansk politikk. Senator Lindsey Graham fra Republikanerne har kritisert utelukkelsen av den amerikanske bulldoserbedriften Caterpillar, og truet med straffetoll og visumrestriksjoner. Så langt fremstår dette som uttalelser fra én politiker, men konsekvensene kan bli store dersom amerikanske myndigheter skulle gjøre tiltak mot fondet. USA er verdens viktigste finansmarked, hvor fondet har halvparten av sine investeringer – om lag 10.500 milliarder kroner.
Den åpne ledelsesstilen kan styrke tilliten til forvaltningen, men også gjøre fondet mer utsatt
Sverdrup-utvalget advarte mot denne utviklingen allerede i 2022. Disse advarslene gjør norske politikere nå klokt i å lese på nytt: «SPUs mulighet til å være en finansiell investor avhenger av at det ikke oppfattes å være et redskap for norsk utenrikspolitikk. Dersom det formes et inntrykk av politisk detaljstyring av fondets enkeltinvesteringer eller utelukkelser av enkeltselskaper, kan fondets omdømme som en finansiell investor svekkes. Det kan i sin tur virke negativt inn på fondets investeringsmuligheter. Et inntrykk av SPU som politisk virkemiddel kan også tenkes å påvirke hvordan vertsland behandler øvrige norske selskapers virksomhet», skrev utvalget da.
I en tid hvor geopolitisk spenning og økonomisk nasjonalisme øker, kan politisering av fondet føre til at andre land svarer med egne tiltak. Tiltakene kan være rettet mot fondet – eller bredere mot norske bedrifter. I verste fall kan det ramme både fondet og norsk økonomi. Under dagens ledelse har Oljefondet fått større synlighet, både i Norge og internasjonalt. Den åpne ledelsesstilen kan styrke tilliten til forvaltningen, men også gjøre fondet mer utsatt. Derfor må ledelsen hele tiden gjøre en nøye avveining av hva som best ivaretar fondets rolle.
Sverdrup-utvalget beskriver også et regelrett marerittscenario, drevet frem av norske politikere selv: «Finansdepartementets faglige vurderinger tilsidesettes, vekslende stortingsflertall tar tidvis rollen som fondets investeringskomité, og beslutninger preges mer av kortsiktige politiske hensyn enn faglighet og kompetanse. Fondet blir et virkemiddel politiske myndigheter stadig griper til for å vise handlekraft. Fondet reduseres ytterligere, avkastningen blir svakere, og mulighetene for uttak i fremtiden blir mindre. En historie med brede flertall for hovedlinjene i forvaltningen blir gradvis erstattet av en ny virkelighet, hvor ulike elementer av fondsmodellen blir gjenstand for konkurranse mellom de politiske partiene. Resultatet blir stadige strategiomlegginger, svak avkastning og sviktende omdømme. Det finner sted flere høyprofilerte uttrekk fra omstridte land og selskaper, hvor politiske krav om raske nedsalg påfører fondet økonomiske tap. Prinsippet om bred diversifisering, for å favne kapitalavkastningen i verdensøkonomien til lavest mulig finansiell risiko, blir erstattet med en konsentrert portefølje av selskaper som er politisk populære.»
Om Oljefondet eier en liten andel i et selskap eller ikke, har i virkeligheten begrenset betydning for selskapets finansiering og virksomhet. Fondet skal forvaltes etisk og forsvarlig, men et politisert fond er en oppskrift på å gjøre Norge fattigere, uten at verden blir bedre. Det må ansvarlige politikere tørre å forklare i møte med aksjonister.
Mahmoud Farahmand
Stortingsrepresentant (H) og medlem av finanskomiteen
