Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen Sport & Fritid 24.08.2018.
– Jeg har slitt med stor grad av høydeskrekk, men jo mer jeg har falt, desto tryggere er jeg blitt, sier Thomas Alsgaard (46).
Den tidligere langrennsløperen og olympiske mesteren er kjent for å ha tatt i bruk alternative treningsformer på veien til å bli en av verdens beste skiløpere.
Droppet langløp
Alsgaard, som blant annet kan skilte med fem OL-gull og seks VM-gull i langrenn, har vært innom både rypejakt og turn for å toppe formen.
Langrennsskoene ble først satt på hyllen i 2003, men nye ambisjoner innen langløp forlenget langrennskarrieren frem til høsten 2015, da kroppen sa stopp.
Skrinleggingen av ambisjonene i Vasaloppet og Marcialonga innebærer samtidig at det er blitt mer tid til den gamle lidenskapen fra 90-tallet.
Mer i tau enn på ski
En bortgjemt fjellvegg i skogene i Gjerdrum i Akershus er blitt Alsgaards faste tilholdssted i sommer.
Klatrefeltet Utsikten ble etablert i samarbeid mellom Romerikstoppen klatreklubb og Norges Boltefond, og teller i dag et lite titalls klatreruter. Feltet beskrives som fingersnilt med relativt store tak og ettermiddagssol.
Rutene holder typisk moderat til høy vanskelighetsgrad – ypperlig for en merittert toppidrettsutøver med klatreambisjoner.
– Jeg klatret en del med Krister Sørgård i Tyrilisenterets klatrehall på Tøyen på 90-tallet. Vi hang i veggene så ofte vi kunne.
Det var mest for moro skyld i starten, men vi merket også raskt god effekt av klatringen treningsmessig. Vi pushet hverandre ganske hardt, sier Alsgaard, og fortsetter:
– Den gang handlet det mest om buldring og inneklatring. På to timer kunne man få gjort utrolig mye. Vi hadde ofte med klatreutstyr på treningssamlinger og reiste også rundt på klatreturer, blant annet i Thailand og Frankrike.
I senere tid er det blitt mer klatring utendørs og i dag blir det faktisk mer klatring enn skitrening, sier han.
Inn i tillitsverv
Alsgaard gikk nylig inn som styremedlem i Norges Klatreforbund. Klatring som sport har vokst betydelig i Norge de seneste årene, noe som illustreres i medlemsveksten til forbundet.
Fra 2007 til 2017 ble klatreforbundet nær dobbelt så stort, til i overkant av 23.000 medlemmer ved inngangen til sommeren.
I 2020 er klatring dessuten valgt inn som gren i programmet i OL i Tokyo.
– Innen den tid må klatreforbundet ta noen valg om hvorvidt de skal trappe opp elitesatsingen, slik at Norge kan være med å kjempe om medaljer, sier Alsgaard.
President Stein Tronstad forklarer at forbundets øverste organ i vår bestemte at Norge skal ha en ambisjon om å være representert i OL.
– 2020 er ikke så veldig lenge til, så det er et hårete mål å kunne være representert allerede da, men vi ser også videre mot 2024, sier han.
Han forklarer at Alsgaard blant annet skal jobbe med å bistå det norske landslaget.
– Thomas har unektelig spisskompetanse innen opptrening mot olympiske leker og å vinne OL-gull, sier Tronstad.
En av de store utfordringene er å bedre økonomien til utøvere og støtteapparat, mener Tronstad.
– I dag må norske utøvere på toppnivå finansiere mye av deltagelsen i konkurransene av egen lomme, sier han.
Dette er også en av årsakene til at Norge har satt relativt begrenset preg på sporten internasjonalt.
Han trekker frem Magnus Midtbøs seier i juniorverdensmesterskapet i sportsklatring fra 2005 og Tina Hafsaas’ 4. plass i verdenscupen i fjor som høydepunkter.
– Generelt henger nok finaleplasser i verdenscuparrangementer fortsatt høyt for norske klatrere, sier Tronstad.
1.000 konkurrerer
Han anslår at rundt 1.000 av de 23.000 medlemmene i forbundet deltar i noen form for konkurranse, og at en typisk nasjonal klatrekonkurranse har 100 til 150 deltakere.
– Konkurranser har ikke vært drivkraften i medlemsgruppen. For å løfte nivået vil vi å gi ekstra inspirasjon til de som ønsker å satse. Vi vil blant annet ha et bredere konkurransegrunnlag på regionalt nivå for å styrke rekrutteringen til toppidretten, sier Tronstad, og legger til:
– Vi håper OL kan inspirere unge konkurranseklatrere til å løfte seg til nye høyder.
Det innebærer i så fall et økt behov for penger, hvorav mye trolig må hentes fra eksterne sponsorer. Alsgaard har på sin side erfaring med sponsorjakt etter ti år med privatlag i langrennssporten, før nettopp manglende sponsorinntekter førte til kroken på døren for Team Leaseplan i fjor vår.
Dagens seniorlandslag innen klatring består av Sunniva Eik Haave, Thilo Jeldrik Schröter og Thina Hafsaas Johnsen, ifølge landslagsleder Reino Horak.
To av utøverne er klatrere på fulltid, mens Eik Haave studerer ved siden av satsingen.
Tre OL-grener
Landslagstreneren forklarer at for å kvalifisere seg til OL må man konkurrere i de tre klatredisiplinene speed, buldring (uten tau, red. anm.) og led (sikrer løpende oppover veggen, red. anm.). 20 kvinner og 20 menn får delta.
Midtbø, som lenge har vært blant landets fremste klatrere, var lite begeistret for sammensetningen av øvelser overfor Aftenposten for to år siden. I fjor bestemte 29-åringen seg for å droppe OL-kjøret.
«Det er som å kombinere 100 meter, 3.000 meter og 400 meter hekk», sa Midtbø om den ferske OL-grenen.
Frem til nå har de fleste klatrere satset på én spesialitet, men dette har endret seg i 2018 etter at klatreforbundene har fått ekstrastøtte fra olympiske komiteer, men;
– Skal man satse på alle de tre disiplinene kreves det en mer omfattende satsing enn det som er mulig å få til i dag. Samtidig er det også en utfordring at vi ikke har egne «speedvegger» og ruteskruing i norske klatrehaller som tilsvarer det som brukes i verdenscupen, sier Horak, og legger til:
– I Norge og Sverige er man avhengig av å reise til Mellom-Europa med jevne mellomrom.
– Ukult å konkurrere
Alsgaard mener klatring fortsatt er en relativt umoden sport i Norge i toppidrettssjiktet.
– Klatring som hobby vokser veldig raskt, men det trengs en del holdningsarbeid for å få norske klatrere helt til topps i internasjonale konkurranser, sier han.
Han mener sporten er preget av at det er ukult å konkurrere.
– Og det er veldig synd. Klatresporten er i dag omtrent der snowboardsporten var for 15 til 20 år siden, men Norge har absolutt potensial til å hevde seg innen klatring, sier han.
Jobber med 8+-prosjekt
Det finnes en rekke forskjellige graderingssystemer for klatreruter, men den franske varianten er spesielt utbredt i klatrepressen og blant de beste aktørene, ifølge Norsk Klatring.
Thomas Alsgaards mål for 2018 var i utgangspunktet å klatre en rute av fransk grad 7B, men ambisjonene måtte oppjusteres allerede i juni.
– Vi klarte ruten overraskende fort, sier Alsgaard.
Deretter ble ruten «Ultrafox» på Utsikten, gradert til 7C+, årets sommerprosjekt. Omgjort til norsk gradering tilsvarer ruten grad 8+.
For å sette vanskelighetsgraden i perspektiv, trekker Alsgaard paralleller til skisporet.
– Jeg pleier å si at å klatre en rute gradert til 8+ tilsvarer å gå Birkebeinerrennet på under tre timer. Man må beherske det tekniske og trenger en del styrke, men samtidig er det relativt mange som klarer det, sier han.
– Oppgaveløsing
I likhet med skisporten, handler veldig mye om å ha god teknikk i klatreveggen, men også hodet må henge med, mener Alsgaard.
– Det er konstant oppgaveløsing, sier han.
– Hva slags styrker og svakheter har du som klatrer?
– Jeg er ganske utålmodig og er vant til å trene hardt innen utholdenhet, og fingerstyrken er på et absolutt lavmål, sier han.
Kombinasjonen passer dårlig, siden det generelt anbefales at man har klatret i minst to år før man i det hele tatt vurderer å starte med egne fingerøvelser.
– Det er stor skaderisiko når man trener for hardt fingerstyrke, sier han, og legger til:
– I tillegg har jeg ikke noen typisk klatrerkropp. Jeg er stor og tung, men det gir samtidig noen fordeler på lange og tunge flytt, siden jeg har mye skulder- og ryggstyrke.
