Los Angeles, California: Selv om Steve McQueens stjernefilm «Bullitt» fra 1968 opprinnelig ble spilt inn i San Francisco er det noe vannsindig hellig ved å kjøre en mørkegrønn Ford Mustang Fastback i Amerika. Selv om det nå er i Los Angeles gater i stedet.
Mustang Bullitt er et postkort fra en svunnen tid.
Ford Mustang Bullitt (2020)
Motor: 5,0 liter V8
HK/kW/Nm: 480/358/569
0-100 km/t: 6 sek.
Toppfart: 262 km/t
Vekt: 1.681 kg
L/B/H: 483/195/138
Forbruk: 1,3 l/mil (kombinert)
CO2 utslipp: 311 g/km
Bagasjerom: 382 liter
Rimeligste: 1.229.900 kroner
Legendarisk utseende
Bra girkasse
Grønt er skjønt
Markant bensinforbruk
Interiøret er litt kjipt
Svindyr i Norge
Mustang er en tidløs klassiker, og det er mange år siden bilen har vært så lekker som nå.
Interiørkvaliteten matcher ikke den norske prislappen. Stolene er nokså romslige.
Bilen er ikke stiv som sine storebrødre, men det går ut over stabiliteten i svingene.
Med nesten 500 hestekrefter har du mer en nok hestekrefter til en hverdagslig muskelbil.
Bagasjerommet er stort i sin klasse, men å få plass til mennesker i baksetet kan du bare glemme.
I Norge koster Bullitt dobbelt så mye som toppmodellen GT500 gjør i USA. I møte med europeiske konkurrenter byr den på for lite til å hevde seg skikkelig.
Bullitt er den perfekte hverdagslige muskelbil - om du bor i Amerika.
I filmen kjørte Steve en nokså vanlig Fastback-utgave fra riktig tidsepoke. Karakteren hans var Frank Bullitt, en politidetektiv som per Hollywood-oppskriften skal redde mennesker og sak. Den mørkegrønne bilen hans spiller en stor rolle, og har i ettertid fått kallenavnet «Bullitt». Men det var aldri noen offisielle bånd til Ford med tanke på dette. Før nå.
Over den nærmeste standardmodellen, som er Mustang GT, gir Bullitt føreren mer hestekrefter og en høyere toppfart. Fra 460 til 475 hestekrefter. Fra 250 til 262 km/t. I tillegg får den en drøss med utstyr som etterligner stæsj fra McQueens bil i originalfilmen. Samt noen eksteriørforskjeller.
Blant tilvalgene som er standard finner vi Brembo-bremser, Performance-pakken, aktivt eksosanlegg, navigasjon og oppgradert manifold.
Memorabilia
Vanligvis ville undertegnede vært svært var for et spekter av utenpåklistrede hederstegn i interiør – så vel som eksteriør. Og det er det en del av på Bullitt. På godt og vondt.
Bullitt-emblemene popper opp her og der. På rammen over nummerskiltet, på rattet og dashbordet. Du blir hele tiden påminnet om politimannen som egentlig skulle kjørt denne vognen.
Plastic fantastic
Mustang Bullitt er fullspekket med kjip plastikk. Sånn sett passer det at vi kjører rundt i Los Angeles og Hollywood. Touch-punktene er derimot tilstrekkelig forseggjort. Og i mekanikken føles det nokså godt skrudd sammen, uten merkelige knirkelyder eller andre ting du helst ikke vil høre når du forserer fartsdumper.
Interiøret speiler seg i bilens amerikanske prislapp. I Norge fremstår det som skuffende. Bullitt-detaljene kan derimot fremstå som superkule for de som er fan av slikt. Girkulen er kanskje den morsomste bonusen, og er formet som en biljardkule og lakkert i kremhvitt.
Skinnsetene er store. I amerikansk størrelse. Kantene holder deg innenfor setet, men her kan du skli litt rundt først.
Kjøreegenskaper som en ponni
Tyskerne tenker tidvis ofte at sporty kjøreegenskaper er synonymt med stivt. «Das Auto muss starr sein!» Men Amerikanerne har forstått det litt annerledes, selv om de støtt og stadig lar seg inspirere av Porsches hjemland (ref. superbilen Ford GT, som er hinsides hard). Ford vil at Mustang også skal være en muskuløs cruiser, som kan glide på landets langstrakte motorveier. Det kan den.
Ford Mustang Bullitt er en litt lubben ponni som fortsatt kan løpe raskt. Fjæringen er på langt nær så voldelig som du eksempelvis kan oppleve i storebroren Shelby GT500. I svingene danser karosseriet en god del. En god gammeldags Mustang med andre ord.
Men, som nevnt, dette redder bilen fra å falle mellom stolene. Mustang Bullitt er i sitt ess som en rask hverdagsbil – spesielt i en kuldefri tilværelse i California. Det er inspirerende å kjøre den fra ærend til ærend. Det er deilig å dra på litt ekstra i tunnelene og la de fire fine eksosrørene synge ut sin lovsang. Det er småflaut hvor spennende det er å snu seg etter bilen – etter å ha parkert den. Bullitt ser bra ut.
V8-eren med 480 hestekrefter er heller ikke vanskelig å kontrollere. 0 til 100 går ikke hinsides raskt, men gjøres på 6 sekunder. Det største hinderet her er hvor rask din høyrehånd er i samspill med både kløtsjpedal og girspak. Litt hjelp får du av den manuelle kassen, da i form av automatisk omdreiningsmatch. Girfølelsen er uansett fin og motoren leverer dreiemoment i hopetall. Girkassen er dog ikke det mest fancy du har prøvd. Med bilen eksempelvis i andre gir og saktegående kø er det en kjip «løs» følelse mellom gasspådrag og i det du lar bilen trille fremover. Mustangen vil helst få løpe fritt.
Sett i perspektiv
La det ikke være noe tvil: Denne bilen er svindyr i Norge. 1.229.900 kroner er mer enn prislappen på Toyota Supra, Jaguar F-Type med V6, Porsche 718 GTS eller en brukt Ferrari 430.
Sett bort ifra navnet og historien så er det ikke sinnssykt mange grunner mot å heller gå for Mustang GT, som koster et par hundre tusen mindre. Attpåtil får du den med automatgir – i Bullitt er du låst til den manuelle kassen.
Mustangens største triumf blir tilsidesatt ved ankomst i Norge. I USA er den en liberalistisk frigjører i snakk om hestekrefter, utseende og kjøreegenskaper. Den er rett og slett rimelig der borte. Her hjemme er den ærlig talt dritdyr, og faller fort igjennom om vi setter den opp mot europeiske konkurrenter.
Du må være innbitt Mustang fanatiker for å finne en rasjonell tankegang som leder til kjøp av Bullit. Men det er også litt av sjarmen. Ikke engang den mest royale sjaman kan koke sammen noe markedsføringsræl for å få deg til å løpe til nærmeste Ford-forhandler. Men sier hjertet «jeg må ha Mustang», så er dette et perfekt kjøretøy.
Mustang Bullitt er og blir et postkort fra en svunnen tid.
