Av: Sjefstrateg Christian Lie, Formuesforvaltning
Verdensøkonomien har de siste månedene vært plaget av mangel på innsatsfaktorer, varer, arbeidskraft og tilgang på transport. Energiprisene har steget markant. Hva skyldes denne ubalansen?
Den utløsende årsaken til situasjonen er at pandemien har skapt et parallelt etterspørsels- og tilbudssjokk. Restriksjoner og sosial isolering har ført til økt etterspørsel etter komponenter og varer i mange vestlige land. En åpenbar årsak er at folk fikk mer å rutte med fordi de har reist mindre og sittet på hjemmekontor og derfor har brukt mindre penger på restauranter og andre tjenester, men også fordi mange privatpersoner har fått mer penger å rutte med. Ikke minst i USA der direkte utbetalinger til husholdningene gjorde at mange økte sin disponible inntekt betydelig.
I næringslivet har bedriftene investert i ny teknologi, maskinvare eller fysiske tilpasninger for å kunne betjene kundene på andre måter enn før pandemien. Dermed har etterspørselen etter ferdigprodukter, komponenter eller andre innsatsfaktorer steget kraftig, samtidig som produksjonssiden i økonomien var i ferd med å forberede seg på en økonomisk krise ved å tømme lagrene, dempe produksjonskapasitet eller bemanning. Samtidig har store penge- og finanspolitiske stimulanser styrket etterspørselssiden i økonomien, men ikke bidratt til å løfte tilbudssiden tilsvarende.
Tilpasninger på tilbudssiden tar tid
Etter gjenåpningen av økonomiene har aktiviteten i verdensøkonomien vært svært høy, samtidig som det tar mye lenger tid å tilpasse antall containerskip, containere, kapasitet i havner eller produksjonskapasitet for elektroniske komponenter eller andre innsatsfaktorer. Resultatet blir derfor betydelige flaskehalser som bidrar til forsinkelser, produksjonsfall og prisøkninger som brer seg gjennom de globale verdikjedene.
I tillegg til mangel på komponenter og råvarer, har det også vært mangel på arbeidskraft i mange bransjer, noe som har bidratt til stigende lønnsvekst i USA, Storbritannia og Norge. Særlig de siste ukene har også energiprisene steget markant, i hovedsak som følge av høy etterspørsel, lave lagernivåer og generelle underinvesteringer i fossile energikilder de siste årene. Målt fra årets begynnelse er prisen på olje opp 60 prosent, europeisk kull 240 prosent og naturgass i Storbritannia 330 prosent. Ettersom prisøkningene har skjedd samtidig som aktiviteten i verdensøkonomien har bremset litt opp etter den post-pandemiske rekylen, har mange fryktet at inflasjonen i seg selv vil gi en negativ økonomisk impuls fordi høyere priser vil kunne dempe etterspørselen.
Dermed får man en stagflasjonstendens, som kjennetegnes ved avtakende økonomisk vekst og tiltakende inflasjon. Tidligere har sentralbankene vært skråsikre på at inflasjonsproblemet vil være midlertidig, men fordi disse flaskehalsene ser ut til å vedvare, har det nylig kommet signaler fra blant annet Fed om at de erkjenner at situasjonen kan vedvare. Obligasjonsmarkedet synes derimot lite bekymret, med en amerikansk tiårig statsrente på 1,6 prosent og tiårige inflasjonsforventninger på 2,5 prosent.
Hvilke konsekvenser kan det få om inflasjonen holder seg høy?
Stigende utsalgspriser på varer og tjenester, høyere råvarepriser og mye snakk om inflasjon kan påvirke husholdningenes egne inflasjonsforventninger. I USA er det tydelige tegn til at mange lønnstakere nå forventer langt høyere inflasjon det neste året, enn det som har vært normalt. Det store spørsmålet blir i hvilken grad dette reflekteres i lønnsutviklingen, da en selvforsterkende spiral med stigende lønnsvekst, økt kjøpekraft og enda høyere press på prisene kan bli utløst. Må bedriftene heve lønningene for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft, og dette forplanter seg videre til den generelle lønnsveksten, er det en større sannsynlighet for at kjerneinflasjonen stiger, som er mer avgjørende for sentralbankens beslutninger om rentesetting. Selv om det er tegn til stigende lønninger i USA, særlig i lavtlønnskategoriene, bidrar den høye prisveksten til at det fortsatt er negativ reallønnsvekst. I september ble flere av støtteordningene til arbeidsledige under pandemien avsluttet. Dette kan føre til at tilgangen på arbeidskraft bedres de kommende månedene, og at lønnspresset dermed avtar.
Vil inflasjonen fortsette å stige?
Det er delte meninger rundt dette. Inflasjon er vanskelig å forstå, og enda vanskeligere å spå. Dette er noe selv sentralbankene innrømmer. Den mest ekstreme økonomiske rekylen etter pandemien er bak oss, og marsjfarten har avtatt de siste månedene. Samtidig ser vi avtakende smittevekst, færre restriksjoner og normalisering av mobiliteten i befolkningen. Dette er allerede i ferd med å dreie etterspørselen noe bort fra vareforbruk og mer i retning av tjenester. Kombinert med tilpasninger i produksjonskapasiteten og færre forstyrrelser knyttet til corona i Kina og Asia, kan dette bidra til at noen av flaskehalsene gradvis lettes.
Basert på en mye omtalt månedlig spørreundersøkelse fra USA varslet selskapene i september om litt høyere lagernivåer, litt færre problemer med tilgang til råvarer og avtakende forsinkelser i produksjonen. Fraktprisene fra Kina og gassprisene i Europa har i tillegg falt fra høye nivåer. Kombinasjonen av noe svakere økonomisk vekst, dreining mot tjenester fremfor varer, og tilpasning på tilbudssiden er argumenter for lavere inflasjon. Lave lagernivåer for fossile energikilder og overgangen til klimavennlig energi, samt mangelen på kvalifisert arbeidskraft i mange næringer er blant argumentene for det motsatte.
Sentralbankenes reaksjon på inflasjon kan bli avgjørende
Skulle flaskehalsene vedvare og lønnsveksten akselerere slik at inflasjonen stiger utover sentralbankenes komfortsone, vil dette kunne fremskynde sentralbankenes rentehevinger og dermed gi høyere markedsrenter. I flere fremvoksende økonomier har styringsrentene blitt hevet som følge av svake valutakurser og høy prisvekst. I vestlige økonomier vil det store spørsmålet bli om inflasjonen er høy fordi økonomien går veldig bra, eller om stagflasjonstendensen fortsetter. Mens førstnevnte vil kunne absorberes bedre av økonomien og finansmarkedene, vil sistnevnte kunne bli en utfordring. Å stramme inn pengepolitikken i en situasjon der økonomien svekkes er tross alt det siste sentralbankene ønsker.
