Norsk sensasjon

Vi tror nesten ikke det vi ser. Kan det virkelig være…nei…jo, det kan det jo. Navnet er jo så norsk det kan få bli. Og er det noen nordmann som kan ha en slik bil…vi snakker fort vekk om en verdi i området 100 millioner kroner…så er det vel Amerika-baserte Ole Andreas Halvorsen.

Hedgefondforvalteren med tilnavnet «Tigergutt» har bare John Fredriksen foran seg på Kapitals liste over Norges 400 rikeste. Den estimerte formuen ved seneste årsskifte var ifølge listen 63 milliarder kroner, så selv en bil i 100-millionersklassen utgjør ikke mer enn drøyt 1,5 promille i den settingen.

Bare for å sette det litt i perspektiv: Har du en formue på 63 millioner og har lovet kona at bilen ikke skal gjøre et større innhugg i formuen, snakker vi i så fall om en bil til 100.000 kroner. Da får du sannsynligvis ikke en bil som har mye å gjøre på dette arrangementet ved det fasjonable hotellet ved Comosjøen. Det har definitivt Halvorsens.

Nyrestaurert

Dessverre er eieren selv forhindret fra å ta turen til Italia denne helgen, så det er sjefen hos restaureringsfirmaet R S Williams i England, Neil Thompson, som får oppgaven med å presentere den nyrestaurerte perlen for publikum og jury.

Firmaet er ikke noen novise i Aston Martin-sammenheng. De har solgt, vedlikeholdt, racet og restaurert nye og gamle biler av merket siden 1968. Ikke rent få av de 19 eksemplarene av Aston Martin DB4 GT Zagato er restaurert her, og det var de som fikk oppgaven med å bygge de fire eksakte «Sanction 2»-kopiene for Aston Martin rundt 1990.

Nå har de akkurat avsluttet restaureringen av den andre bygde bilen, med chassisnummer DB4GT/0199/R for den norske hedgefondforvalteren. Han har ikke sett bilen ferdig selv engang i det dommerne beskuer bilen og får en gjennomgang av bilens historie og restaurering av Thompson.

Den Hellige Gral

En Aston Martin DB4 GT Zagato «ticks all the right boxes» som amerikanerne sier. Eller som verdens fremste klassikerdealer, Genève-baserte Simon Kidston, svarer med tre retoriske spørsmål når vi ber om en kommentar på modellen:

– Den fineste britiske GT i historien? Det vakreste Zagato-karosseriet i historien? Den Hellige Gral av Aston Martins gatebiler? DB4 GT Zagato er alle disse tingene, resonnerer Kidston, som selv har formidlet et par-tre av de 19 eksemplarene som ble bygd mellom 1960 og 1962.

David Brown hadde kjøpt Aston Martin i 1947 og brukte 1950-tallet til å skape en virkelig sports- og racingbilprodusent i toppklassen. Innsatsen i sportsvognracing ble toppet med seier både i Le Mans 24-timersløpet og verdensmesterskapet for sportsvogner med prototypen DBR1 i 1959. Sportvognen DB4, selv i kortet og lettet GT-utgave, hadde imidlertid ikke noe stille opp mot Ferrari 250 i GT-klassen på grunn av for høy vekt.

– Aston Martin håpet Zagato hadde løsningen for å slå Ferrari 250 GT SWB i racing med sin DB4 GT, men lettvektvarianten ble mer vakker enn suksessrik. Uansett hva Aston Martin gjorde, greide Ferrari å hente frem litt mer for fortsatt å være et hestehode foran.

Heller ikke i markedet ble det spesielt suksessrik. De siste eksemplarene måtte rabatteres fra 5.500 pund til rundt 3.500 pund. Det var omtrent det samme som en vanlig DB4, eller bare 50 prosent mer enn en ny Jaguar E-type.

– Den som hadde visst hva som skulle skje med prisene 50 år etter, spøker Kidston.

Grand Touring

Carrozzeria Touring hadde fått oppgaven å designe og bygge karosseriene til Aston Martins DB4 i 1958. Tourings designsjef Federico Formenti designet det som skulle bli et sportsbilikon i tre versjoner: Først DB4, senere DB5 (James Bond-bilen) og den mer familievennlige versjonen DB6.

Det startet altså med Aston Martin DB4 som var en ekte Grand Tourer. Den var bygget for «de store turer» for to mennesker med formsydde kofferter på vei til fasjonable reisemål. Vi snakker selvsagt om tiden før lyntog og flyavganger hver halvtime.

I etterkrigstidens optimistiske Europa var en Grand Tourer tilnærmet det ultimate instrumentet for det individuelle liv. I den kunne man ferdes i nærmest «fri fart» på nyetablerte motorveier til det målet som lokket.

Problematisk racingsatsing

Ett år etter DB4s debut lanserte Aston Martin derfor racingsversjonen DB4 GT i 1959. Det Touring-designede karosseriet ble bare mildt modifisert for å passe et 12 centimeter kortere chassis for å spare vekt.

For første gang tok man også i bruk den nye 3,7-liters rekkesekseren i aluminium med en effekt på 314 hestekrefter. Og flere av DB4 GT-bilene ble kjørt med suksess. Men da Ferrari kom med sin enda sterkere og lettere 250 GT SWB, var Aston Martin bakpå igjen.

Selv om DB4 var en fremragende langtursbil, var ikke utgangspunktet det beste for en racerbil, selv i GT-utgave. Bilen var fortsatt for tung, så da henvendte Aston Martin-eier David Brown seg til Zagato, kjent for å bygge de letteste og raskeste sportsbiler.

Eksklusiv serie

Med utgangspunkt i den sterkeste DB4 GT-varianten, fikk Zagato i 1960 bestilling på 25 spesialutgaver med lett aluminiumkarosseri.

Den unge designeren Ercole Spada dro opp linjene til en bil med gjenkjennelig Zagato-design i løpet av en knapp uke. De vakre proporsjonene passet perfekt på Aston Martin-chassiset, dog uten den karakteristiske «double bubble» takkonstruksjonen. Fronten var lavere, linjene rundere og mykere, taket var lavere. Og viktigst: Den var noen titalls kilogram lettere.

Lanseringen skjedde på London Motor Show i oktober 1960. Med små variasjoner fra bil til bil banket Zagatos dyktig håndverkere ut karosseriene i tur og orden utover vinteren 1960/61.

Zagatos versjon av DB4 så ut til å gå fortere enn utgangspunktet selv da den sto stille. Fortere gikk den da også. Hele 248 km/t i topphastighet og fra 0 til 100 km/t på 6,2 sekunder. Men det strakk definitivt ikke til mot Ferrari 250 GT SWB som gjorde unna sprinten på under fem sekunder og nådde 270 km/t i topphastighet.

Etter Ferrari

To av bilene ble bygd for å debutere i racing på Le Mans i 1961, med registreringsnummer 1VEV og 2VEV. Dessverre kom ingen av bilene til mål, og på Tourist Trophy-løpet på Goodwood senere i sesongen hadde ikke Roy Salvadori og Jim Clark sjanse til å henge på Stirling Moss og Mike Parks i Ferrari.

På det tre timer lange løpet brukte Aston Martin-racerne 14 dekk hver, mens Ferrariene kun brukte 10 – selv om de var langt sterkere. Vekten gjorde sitt på slitasjen også, for Zagato greide ikke senke den til mindre enn drøyt 1.200 kilogram.

Aston Martin-førerne sloss definitivt mot overmakten og scoret bare en og annen sjelden seier for den britiske storheten. Mest sto bilene i depotet eller utenfor banen med tekniske problemer.

Litt forenklet kan en si at Aston Martin DB4 GT Zagato var en gatebil som ble gjort om til en racerbil, mens Ferrari 250 GT SWB var en racerbil som ble konvertert til gatebil.

Magert salg – ettertraktet klassiker

Mangelen på racingssuksess gjorde selvsagt også utslag på salget. David Brown hadde håpet at DB4 GT Zagato skulle bli et hett alternativ for velhavende amatørracere, men kjøperne sto ikke akkurat i kø.

De 25 bestilte bilene ble altså bare 19. Den siste bilen ble bygd ferdig i England i desember 1962, men ble stående på Aston Martin-fabrikken ytterligere ni måneder før den fant en kunde. Til en meget rabattert pris.

Som så mye annet som ikke lyktes da det gjaldt, har DB4 GT Zagato gjort noen kjempehopp opp prisstigen og er nå Aston Martins mest ettertraktede gatemodell.

Prisene har eksplodert de senere årene, og under RM Sotheby’s auksjon i New York i 2015 ble et eksemplar solgt for 14,3 millioner dollar. Senere er en av DBR1-racerne solgt for 22,5 millioner dollar, men DB4 GT Zagato er de klart dyreste Aston Martin gatemodellene du kan kjøpe.

Designperle

Det er ikke først og fremst dagens pris på modellen som fascinerer designeksperter og juryen på Villa d’Este.

Aston Martinen er i klasse med Ferrari 335 S, 250 GT SWB, 330 GTC og 250 GT Speciale Aerodinamico, Lamborghini Miura P400, Mercedes-Benz 300 SL og Porsche Carrera RS 2.7, og det er ikke akkurat småbiler i de andre klassene heller.

Men når juryen er ferdig med sine inspeksjonsrunder, står Andreas Halvorsens bil igjen som den juryen mener har den mest ikoniske designen av alle bilene.

Det skjønner den svenske industridesigneren, tidligere sjef for Knoll Industries i New York, samt Zagato-entusiasten Carl Gustav Magnusson godt. For ham er modellen det vakreste som er skapt på fire hjul. Han er ikke til å stoppe når vi ber om en betraktning av den vakre, grønne bilen.

1960-tallets vakreste

– 1960-tallet var en epoke som skapte noen av de mest fantastiske bildesigner vi har, med en eksplosjon av entusiasme i designavdelingene. Aston Martin var blant de som ledet an med sine vakre DB4 og DB5 med karosserier designet av Touring, men denne designen går enda et skritt videre. For meg er det kanskje den aller vakreste, ikke bare av Aston Martin, men av alle biler gjennom tidene, fortsetter Magnusson og bare trekker pusten før han fortsetter.

– Bilen er «tilfeldigvis» sjelden, men det gjør den ikke vakker. Den ER bare vakker. Den står ut av mengden ved ikke å stå for mye ut, men den er full av subtile detaljer som fascinerer meg voldsomt. Se for eksempel på de asymmetriske frontlysdekslene som forlenger karosserilinjene på en brilliant måte og de elegant innfelte dørhåndtakene. Det var et fantastisk samarbeid mellom designer og håndverkere.

Intuitiv design

– Dette var en hastejobb i Zagatos designavdeling med Ercole Spada ved pennen. Det er bemerkesesverdig hvor mange av historiens vakreste designer som ble gjort raskt. Da blir det noe intuitivt over designen - uten innblanding fra markeds- eller økonomiavdelingen. Den er kort og godt et av de beste eksemplene på hvor vakkert det kan bli når form følger funksjon.

– Mange automobiler på arrangementer som dette staves «PENGER». Denne spesielle bilen signaliserer derimot fremragende smak. Den har en visuell utstråling, samtidig som den er nedtonet og behersket. Den representerer det beste av italiensk og britisk kultur. Aston Martin-kunder har alltid satt pris på fremragende håndverk og smakfull design, og her har man det i fullt monn.

Carl Gustav Magnusson tar sats for å avrunde sin analyse, selv om han tilsynelatende kunne fortsette i timesvis:

– Det er mange fantastiske biler å velge mellom på dette nivået av pris og sjeldenhet. Denne eieren må ha en usedvanlig god smak!