Internasjonale selskaper selger nå plasser i gigantiske underjordiske siloer for svimlende millionsummer. De mest ekstreme anleggene bygges med uavhengige energikilder og avanserte ventilasjonssystemer som kan filtrere bort alt fra kjemiske våpen til radioaktivt nedfall.

Dette er ikke lenger bare for «preppere» i skogen; det har blitt en hobby for de med ubegrenset kapital som ønsker å sikre seg mot alt fra bomberegn og sivil ulydighet til teknologisk kollaps.

Silicon Valleys fluktplan

Globalt er det i første rekke teknologimilliardærene som har søkt forsikring mot alt fra kunstig intelligens til samfunnskollaps, men når både amerikanske og andre mål treffes av droner og missiler kan bunker-businessen få ytterligere et oppsving. 

Den fremste eksponenten for denne utviklingen er Meta-sjef Mark Zuckerberg. På øya Kauai på Hawaii er han i ferd med å ferdigstille et enormt anlegg kjent som «Ko’olau Ranch», med en prislapp som antas å overstige 2,7 milliarder kroner.

Zuckerberg selv forsøker å tone ned prosjektet ved å kalle det underjordiske anlegget for en kjeller. Hjertet i anlegget er en underjordisk bunker på rundt 465 kvadratmeter, utstyrt med egne forsyningssystemer for strøm og vann, samt en massiv dør fylt med betong som er konstruert for å motstå eksplosjoner.

Dette beskrives ikke bare som et tilfluktsrom, men et helt økosystem designet for total selvforsyning.

Zuckerberg er imidlertid ikke alene om å sikre seg mot en usikker fremtid. LinkedIn-gründer Reid Hoffman har sagt at han tror en stor andel av Silicon Valleys milliardærer har skaffet seg det han kaller «apokalypseforsikring» — altså eiendom eller steder som kan fungere som tilflukt ved alvorlige kriser. 

I en samtale med The New Yorker omtalte han det som en slags «wink-wink»-praksis at noen kjøper eiendom i steder som New Zealand eller andre mer avsidesliggende områder, på samme måte som man kjøper et feriehus, nettopp som en form for sikkerhetsnett hvis noe dramatisk skulle skje i verden.

For mange ledende teknologigründere er frykten todelt: både for tradisjonelle trusler som biologisk krigføring og sosial uro, og for konsekvensene av teknologier de selv er med på å skape. 

Ilya Sutskever, medgründer og tidligere sjefsforsker i OpenAI, har ifølge rapporter fra en intern diskusjon sagt at han mente «vi kommer definitivt til å bygge en bunker før vi slipper AGI», med henvisning til potensielle risikoer ved kunstig generell intelligens, selv om han la til at det ville være frivillig om man ønsket å oppholde seg der.

New Zealand er blitt omtalt i mange internasjonale artikler som et land mange svært velstående gründere og teknikere ser på som et potensielt tilfluktssted i en scenario med global uro eller sammenbrudd. Silicon Valley-gründere som Peter Thiel har investert i store landarealer på Sørøya, og den typen eiendomskjøp har blitt tolket som en form for «apokalypse-forsikring» eller «escape plan» — både i og utenfor teknologimiljøet. 

Rakettsilo blir luksusleilighet

Bunkerindustrien har også gjennomgått en massiv forvandling. Sikkerhet markedsføres nå som den ultimate luksusvaren – en del av det analytikere omtaler som en voksende «resilience economy», der beredskap, selvforsyning og kontroll er blitt investeringsobjekter. 

For de aller rikeste har tilfluktsrom utviklet seg til et prestisjeaktivum på linje med superyachter. Det nye statussymbolet handler ikke lenger om å bli sett, men om det motsatte: evnen til å forsvinne sporløst i sitt eget hjem.

Selskaper over hele kloden har nå spesialisert seg på å gå under jorden. 

Den tidligere dataingeniøren Larry Hall har gjort stor butikk av å kjøpe opp utrangerte Atlas F-missilsiloer i Kansas og bygge dem om til 15 etasjer høye luksuriøse underjordiske borettslag. Disse siloene kalles Survival Condo, stikker 60 meter ned i bakken og har tykke betongvegger som opprinnelig ble konstruert for å motstå trykkbølger fra atomangrep. 

Komplekset er designet for at beboerne skal kunne leve fullstendig isolert i årevis. Anlegget er utstyrt med egne farmer for matproduksjon, et medisinsk senter, innendørs skytebane, svømmebasseng, klatrevegg, kino og en hundepark.

Prisene varierer fra rundt 1,5 millioner dollar for en halv etasje til over 4,5 millioner dollar for en toppleilighet, i tillegg til månedlige fellesutgifter for driften. Hall legger også stor vekt på å motvirke "bunkersyke" gjennom belysning som simulerer dagslys og høyoppløselige skjermer ("virtuelle vinduer") som viser direktebilder av overflaten eller naturskjønne omgivelser. 

Selskapet utvider nå virksomheten og har annonsert planer om å utvikle en ny og større silo, kjent som "Raven 10".

Urbane luksusbunkere

For Vivos Europa One handler det om femstjerners overlevelse i fjell. I Rothenstein i Tyskland markedsfører selskapet et omfattende underjordisk anlegg bygget under den kalde krigen som østtysk militært lagringsanlegg sprengt inn i fjellet. Konseptet omtales av selskapet selv som «The 5-Star Survival Community».

I motsetning til ferdiginnredede løsninger i USA tilbys kjøperne her store råarealer – typisk rundt 230 kvadratmeter – som kan bygges om til private leiligheter etter eget ønske og budsjett.

Planene inkluderer fellesområder som restaurant, bar, treningsfasiliteter og kapell. Selskapet har også omtalt frølager og arkiver som en del av en langsiktig strategi for selvforsyning i krisescenarioer.

Mens mange bygger avsidesliggende bunkere, satser selskapet Safe på urbane løsninger og planlegger et nettverk av luksuriøse tilfluktssteder plassert rett under bysentre.

For det første anlegget, The Aerie, er planen å åpne opp i Virginia i USA i løpet av året Dette fungerer som et medlemsbasert bunker-fellesskap med fokus på velvære og lang levetid, der inngangsbilletten starter på 20 millioner dollar (ca. 210 millioner kroner) pr. person.

Medlemmene skal få tilgang til avansert medisinsk overvåking, AI-basert helseteknologi, spa-behandlinger og gourmetrestauranter. For å motvirke den psykologiske belastningen ved å oppholde seg under bakken, markedsføres anlegget med immersive vegger og lysteknologi som simulerer dagslys og utsyn.

Prepping på bestilling

Ron Hubbard driver Atlas Survival Shelters fra Texas og omtaler virksomheten sin som «bunkernes Amazon». I motsetning til de delte borettslagene bygger han private anlegg "made to order" – laget på bestilling for hver enkelt kunde.

Produktspekteret spenner fra mindre safe rooms til større, spesialtilpassede underjordiske komplekser med NBC-filtrering (beskyttelse mot atom-, biologiske og kjemiske trusler), rekreasjonsområder og langvarig selvforsyningskapasitet.

Hubbard har i intervjuer beskrevet seg selv som en betrodd rådgiver for velstående kunder, og hevder å ha arbeidet med en rekke profilerte personer. Slike oppdrag er imidlertid i liten grad offentlig dokumentert.

Han har også uttalt at en stor andel av kundene hans er konservative eller sterkt religiøse, og knytter etterspørselen til en generell mistillit til statlig beredskap. For mange av kjøperne fremstår bunkeren i økende grad som et privat sikkerhetsprosjekt – og for enkelte også som et statussymbol.

Rising S Company er en amerikansk bunker- og overlevelsesshelter-produsent basert i Texas som har gjort seg bemerket i både prepper- og luksusmarkedet for underjordiske tilfluktsrom. Selskapet beskriver seg selv som spesialister på å bygge et bredt spekter av underjordiske bunkere, storm- og tryggingsrom, sikkerhetssikrede safe-rom og shelters i stål med tilpasset luftfiltrering og konstruksjon for å tåle naturkatastrofer og ekstreme hendelser. 

Deres tilbud spenner fra mindre stålkonstruksjoner som kan settes ned i bakken for å gi beskyttelse ved for eksempel tornadoer eller flom, til større, skreddersydde underjordiske strukturer som kan innredes for langtidsopphold, med funksjoner som luftfiltrering, vanntilførsel, sanitæranlegg og elektrisitet. 

Selskapet gir kundene mulighet til å få bunkere produsert etter egne ønsker og behov, og de har flere serier og modeller som kan kombineres eller bygges ut til større komplekser. I enkelte kataloger vises modeller som «Luxury Series» og «Aristocrat», med innredning som inkluderer kjøkken, treningsrom, kino, spillrom og selvforsyningsløsninger som drivhus, alt samlet under bakken for både komfort og sikkerhet . Rising S Company har også figurert i TV-programmer og dokumentarer om bunkerbygging og prepping.

For noen selskaper er det imidlertid ikke blitt mer enn heftig markedsføring ut av planene. Det sveitsiske selskapet Oppidum gikk hardt ut og fortalte at de skulle bygge anlegg der verdens rikeste kunne fortsette sine ultra-luksuriøse liv 15 meter under bakken, uten å merke at samfunnet på overflaten har kollapset. 

Flaggskipmodellen "L’Héritage" skulle bli skreddersydde bunkere designet for å bygges direkte under milliardærenes eksisterende eiendommer. Standardmodellen var på cirka 1.000 kvadratmeter, støpt i høydensitetsbetong av samme type som brukes i kjernekraftverk, mens startprisen på rundt 600 millioner kroner kunne overstige 1 milliard kroner med fulle tilvalg.

Det ble også presentert et ferdig anlegg i Tsjekkia, men nå tyder alt på at selskapet bak har avsluttet driften - uten å ha bygd en eneste kvadratmeter med bunker. 

Ingen hos Plan og bygg

Huleboer-bølgen ruller i første rekke internasjonalt, og vi har til gode å høre om norske millionærer som har gravd seg ned. Her hjemme handler det foreløpig mindre om dommedag og mer om kvadratmeter, der store garasjeanlegg og underjordiske velværeavdelinger utvider boligen uten å provosere naboene eller byantikvaren.

– Vi har fortsatt ikke sett hvordan velstående nordmenn kaster seg på bølgen med å bygge private tilfluktsrom eller avanserte underjordiske anlegg, sier eiendomsmegler Christian Haatuft i Eie Eiendomsmegling.

Men der han jobber fra Geilo, midt i smørøyet for luksuriøse hytter, kan han hente frem flere eksempler på at vi også her hjemme har kandidater som vil grave seg ned.

– For noen år siden ble det solgt en hytte som hadde to etasjer under bakken, med både vinkjeller og svømmebasseng. Det har også vært minst ett tilfelle der en utbygger testet ut mot fylkesmannen om det var mulig å bygge 500 kvadratmeter under bakken, men det ble aldri noe av akkurat den utbyggingen.

For Haatuft er det et interessant poeng angående reguleringsplaner, som vanligvis fokuserer på det som bygges over bakken.

– Uansett høres det ut som en hobby for folk som har sinnsykt mye penger og har lyst til å være litt panic-orienterte, sier Haatuft.

Plan- og bygningsetaten i Oslo har ikke mottatt noen søknader om å bygge under jorden: – Det er ingen saker vi kjenner til hvor vi har behandlet søknad om (private) bunkere. Når det er sagt, så kan det godt hende at det er mange kjellere og tilsvarende som kan være egnet til et slikt formål, men vi har ingen kjente saker hvor det spesifikt gjennom søknad til oss er bygget private bunkere, forteller senior kommunikasjonsrådgiver Rolf Rolid i Plan- og bygningsetaten.

– Etter vårt regelverk skal alle rom ha en utforming etter sin funksjon. I byggteknisk forskrift er det ikke nærmere spesifisert hvordan slike rom som bunkere skal utformes, men det er klart at de må kunne gi en bedre sikkerhet i en krisesituasjon.

Den norske varianten

De mest utbredte eksemplene på den norske varianten er foreløpig ikke isolerte bunkere, men heller store underjordiske garasjeanlegg. På Bygdøy vil Ferd-arving Katharina Andresen og samboeren Frederik Kvasnes bygge et underjordisk garasjeanlegg på opptil 2.300 kvadratmeter under sin rekorddyre eiendom.

Dette er arealer som langt overgår selve boligmassen over bakken, og som skal huse en eksklusiv bilpark bestående av alt fra Rolls-Royce til Lamborghini. Også andre profilerte navn, som investor Svein Støle og Ivar Tollefsen, har vært involvert i prosjekter med betydelige underjordiske komponenter. Det samme har Kjell Inge Røkke og Olav Nils Sunde. Disse har velutstyrte kjellere med åpning for aktiviteter som strekker seg langt utover hva en vanlig husholdning kan tillate seg.

Samtidig har vi nå gått inn i Totalforsvarsåret – og etter mange år med hvilemodus for offentlige og private tilfluktsrom har myndighetene innført strengere retningslinjer for nybygg over en viss størrelse – ofte satt ved grensen på 1.000 kvadratmeter.

Det er ikke blitt bygget nye tilfluktsrom siden 1998 her i landet, men for bygg som overstiger denne arealgrensen stilles det nå krav om at underjordiske arealer skal kunne konverteres til fullverdige tilfluktsrom på kort varsel. Reglene tillater at rommene brukes til andre formål i fredstid – som vinkjellere, bilsamlinger eller kinosaler – så lenge de kan tømmes og klargjøres for tilflukt innen 72 timer.

Blir privat statussymbol

Ivrige TV-seere vil kjenne igjen noen av disse ideene fra TV-serien Silo. Serien skildrer et isolert samfunn dypt under jorden, men dette scenarioet er som vi skjønner i ferd med å bevege seg fra TV-skjermen til virkelighetens byggeplasser. Det som fremstår som mørk underholdning i serien, ligner urovekkende mye på prosjektene verdens rikeste nå iverksetter for å sikre seg mot fremtiden.

For å kunne overleve isolert over tid, kreves det teknologi som sikrer total autonomi, akkurat som i seriens «Mechanical»- og «Farms»-avdelinger. I virkeligheten planlegges det bruk av små modulære atomreaktorer for strøm, mens mat og medisiner dyrkes i totalt mørke ved hjelp av  spesialtilpasset LED-belysning. Vannforsyningen sikres gjennom avanserte vannresirkuleringssystemer.

Der tidligere generasjoner bygget felles tilfluktsrom under skoler og rådhus, bygger dagens elite private økosystemer under herskapshus og fjell. Der beredskap en gang var et kollektivt prosjekt, er den nå blitt individualisert, luksuriøs og gradert etter betalingsvilje. Autonomi er blitt en vare. Selvforsyning er blitt et statussymbol. Sikkerhet er blitt den ultimate luksus.

Spørsmålet er ikke bare om disse anleggene faktisk vil fungere den dagen de trengs. Spørsmålet er hva det sier om vår tid når de bygges i utgangspunktet. Og spørsmålet er om planene forblir i heftige markedsføringsbrosjyrer eller om de virkelig blir realisert.