Det internasjonale energibyråets (IEA) medlemsland besluttet i mars å frigi 400 millioner fat råolje og oljeprodukter. 

Siden den gang har lagrene blitt tømt i høyt tempo. USA har sluppet rundt 100 millioner fat av sin forpliktelse på 172 millioner, mens Japan har brukt cirka 70 av 80 millioner fat. Amerikanske strategiske lagre er nede i 311,4 millioner fat – det laveste siden mars 1983.

Europa har derimot knapt rørt sine strategiske reserver. I stedet for å tappe egne lagre har europeerne lempet på lagringspliktene overfor oljeselskapene. Løftet om rundt 30 millioner fat fra statlige reserver er knapt rørt.

Dilemma

Ifølge Citi står Europa overfor et vanskelig valg: å slippe lagre eller ikke.

Dersom man holder igjen, kan oljeprisen og markedsuroen stige. Dette kan i sin tur presse president Trump til en ny Iran-avtale. Samtidig beholder europeerne bufferne sine. Men man vil trolig «vekke Trumps vrede», gitt lagersituasjonen i USA.

Dersom Europa frigjør lagrene, demper det – alt annet likt – oljeprisene og inflasjonspresset, men fjerner samtidig noe av presset på USA for å inngå en avtale med Iran.

Citi mener det er mest sannsynlig at et eventuelt nytt slipp i september vil ledes av Europa og Japan, og domineres av oljeprodukter – særlig diesel. Produktmarkedet er svært stramt etter uvanlig store bortfall hos raffinerier og eksportrestriksjoner fra flere land. Europa sitter dessuten på over 80 prosent av OECD-landenes strategiske produktlagre.

– Samme sluttspill

Når det gjelder Iran-konflikten, venter Citi en «MoU 2» (ny intensjonsavtale) og en normalisering neste måned.

«Vi ser fortsatt det samme sluttspillet: en diplomatisk løsning og normalisering av skipsfarten, muligens allerede neste måned. Etter vårt syn er det avgjørende spørsmålet timingen rundt en "MoU 2" og vårt hovedscenario er at partene vender tilbake til forhandlingsbordet i løpet av de kommende ukene,» skriver Citi-analytikerne, ledet av Maximilian Layton.

«Forventingen om tilbakevending til diplomati som hovedscenario, bygger på at president Donald Trump historisk har foretrukket sterke aksjemarkeder, stabile obligasjonsmarkeder og lav volatilitet i energiprisene, som betyr at amerikanske aksje- og obligasjonsmarkeder legge en naturlig begrensning på hvor høye oljeprisene kan bli over tid,» skriver de videre.