Under hans 30-årige ledelse og eierskap gikk Håg fra å være en konkurstruet fabrikk på Røros til å bli Nordens største produsent av kontor- og arbeidsstoler. Mjør Grimsrud ble "offer" for skvisen hvor formuesskatten overgikk lønnen, og med uteblivelse av utbytte hadde han ingen annen mulighet til å gjøre opp for seg enn å ta opp lån – et slags ekko av dagens situasjon mange gründer havner i og noe som skaper vrede både hos dem og hos investorene.

– Jeg spurte revisor om jeg kunne selge Håg-aksjer. Det kunne jeg ikke, fordi jeg var innsider. Dessuten hadde det vært en veldig dårlig signaleffekt. To år på rad måtte jeg gå til banken og låne penger for å betale formuesskatten, og det syns jeg er helt borte i veggene, minnes Mjør Grimsrud, som i fjor ble notert med en formue på 1,25 milliarder kroner på Kapitals liste over Norges 400 rikeste.

Family office i Gyldenløves gate

Kapital er invitert til Mjør Grimsruds family office i Gyldenløves gate på Frogner for å snakke om den politiske situasjonen, hvordan han tenker når han kjøper aksjer, næringseiendom og kunst – og hvordan hans for lengst avdøde danske mormor fremdeles er en slags rettesnor i livet hans.

Utenfor gården i gaten med flere løvtrær enn Bygdøy allé står en skulptur av samtidskunstneren Nico Widerberg. Vi ringer på og blir straks sluppet inn. I trappeløpet henger det flust med kunstverk i farger. Tre etasjer opp står en dør åpen. Mjør Grimsrud er klar og ønsker oss velkommen. Han er kledd i cordfløyelsbukse og lyseblå skjorte. Fra jakkelommen stikker det opp et sirlig, brettet og dandert silketørkle. 

Herfra styrer 79-åringen sitt imperium, som verdimessig i dag består av rundt to tredjedeler eiendom og én tredjedel aksjer.

– Jeg eier hele gården med åtte leiligheter. Vi brukte fem år på å finne dette på Frogner, vi ville bo sentralt, ha garasje og uteplass. Etter at barna flyttet ut for over 20 år siden satt Anne, jeg og en hund i et over 500 kvadratmeter stort hus på Besserud. Det ble stusselig, selv om utsikten var upåklagelig der oppe i Setra vei.

Startet med eiendom på 60-tallet

Som en helt naturlig forlengelse byr vår vert på sin bolighistorie. Den startet på slutten av 60-tallet da han jobbet som førstesekretær i Norsk Designcentrum, tok opp masse lån og fikk kjøpt en hel bygård i Niels Juels gate på Frogner. Etter søvnløse netter ble det salg og egenkapital på ham og kona Anne, den tidligere flyvertinnen som han møtte via venner. Familien flyttet til en terrassert Selvaag-blokk på Ullern før de beveget seg til en enebolig i kjede i Dalsveien. Den var bygget i hagen til huset der både eiendomskongen Olav Thon og humorkongen Rolv Wesenlund hadde bodd.

– Men så ville Anne ha hus med sjel, sier han og drar på det siste ordet.

– Jeg visste ikke at hus kunne ha sjeeel. Men det var derfor vi flyttet til Besserud. Nå bor vi i toppetasjen her i Gyldenløves gate. Egentlig skulle en norsk kvinne som hadde giftet seg godt i London kjøpe toppleiligheten, fordi hun hadde blitt bestemor og ville ha et sted å bo i Norge nær barnebarnet. Men så hadde hun ikke tenkt på skatten. Det ble billigere for henne å bo i suite på Continental. 

Vips fikk Mjør Grimsrud’ene først den leiligheten og siden hele bygården.

– Vi bor øverst. Når det regner, tar jeg heisen, og når det er fint vær, tar jeg trappen. Det er mange som har spurte om jeg ikke ville sitte i kontorfellesskap etter salget av Håg. Jeg liker å sitte her – og så møter jeg folk på Teams.

Baker med Stang og Stoltenberg

Rundt et møtebord står det stoler fra Håg. Mjør Grimsrud serverer kaffe med fløte og bakevarer fra W. B. Samson – hentet på andre siden av gaten. 

Han kjenner godt Morten Samson og er blant de utvalgte mennene som blir invitert til pepperkakebaking med lystig leskedrikk og årets første ribbemiddag i november hvert år. Der møtes en salig blanding av kunstnere, tidligere ordfører Fabian Stang og komiker Robert Stoltenberg. Sistnevnte underholdt stort under den siste seansen, noe vi får se i en video.

– “Fyre med inventaret”

På bordet ligger en stabel sakprosabøker om Trump og fascismen, en om hvordan Silicon Valley styrer verden – og bestselgerboken og snakkisen i finanskrester: Landet som ble for rikt av Martin Bech Holte.

– Jeg har akkurat lagt ut et innlegg på Facebook. Jeg har kalt det “En hyllest til Martin Bech Holte”, sier milliardæren med referanse til forfatteren av snakkisboken som han selv også har blitt disippel av. 

Mjør Grimsrud rekker oss et ark.

– Det er ikke så ofte jeg blir opphisset. Den boken burde være obligatorisk folkeopplysning. Det er ingen som snakker om at over 60 prosent av BNP går med til offentlig forvaltning, og det av et gigantbudsjett. Regjeringen og stortingsrepresentantene utarmer små og mellomstore bedrifter med formuesskatten. De må “fyre med inventaret” for å betale den. I tillegg kommer utbytteskatten!

Den som tror at vi nå sitter overfor en investor som formelig fråder, tar skammelig feil. Mjør Grimsrud tilhører generasjon som er på Champions League-nivå i manerer og galanteri, som fotografen hvisker til oss. Da kan det meste sies. Formen blir det bærende. Det at kvinner omtales som jenter forsvinner liksom bare i sjarmen. 

– Meldte meg ut av Høyre 

Nå følger Mjør Grimsrud spent med på den politiske situasjonen globalt og i Norge.

– Jeg meldte meg ut av Høyre i 2007 etter at Per-Kristian Foss hadde lovet å fjerne, iallfall redusere formuesskatten. I stedet innførte han utbytteskatt, og da meldte jeg meg ut. Siden utbytteskatten ble innført med 11 prosent i 2007, har den økt til 37,8 prosent! For to år siden meldte jeg meg inn i Høyre igjen. Da trodde jeg kanskje at det var lys i tunnelen. Men jeg er ikke forpliktet til å stemme på det partiet. Jeg syns Erna er så ullen i uttalelsen om hva de vil gjøre med formuesskatten. Jeg tror de vurderer å redusere den. Men det er ikke godt nok.

– Så du skal stemme på Sylvi til høsten, da?

– Du må ikke bli forbauset, hæhæ.

Slik plukker han aksjer

Siden Mjør Grimsrud fikk med seg en gevinst på et sted mellom 500 og 600 millioner kroner i 2007, har han sittet uten hjelp fra andre og foretatt investeringer i følgende rekkefølge: Med hjertet, med magefølelsen og til sist med rasjonelle tanker.

Til tross for denne kanskje noe uortodokse investeringsstrategien har formuen steget jevnt og trutt, både i aksjer og eiendom. Toppen var i 2022 med 1,45 milliarder kroner, men deretter kom et lite fall som følge av sjablongnedskrivninger i næringseiendom hos Kapital. Investoren sier at hans tall aldri har vært bedre enn det året. Anslaget for 2023 og 2024 endte på 1,25 milliarder kroner.

Nå har han stort sett aksjer i solide, norske selskaper. Han har rundt 15 eiendommer, små og mellomstore, blant dem Fornebu Hovedgård, som en gang tilhørte investor Jens Ulltveit-Moe. Mjør Grimsrud ser etter eiendommer med god beliggenhet ut fra bruksområde og helst med både solide leietagere og lang kontrakt. 

– Mye inkompetanse 

Selv om snart halve Norges befolkning har sendt Arbeiderpartiet til topps, levner vår mann de røde liten tiltro.

– Psykosen som oppsto da Støre fikk inn Jens er interessant. Jeg er ganske overbevist om at politikken forblir den samme. Det var veldig greit at de fikk ut Senterpartiet og mye inkompetanse som det er nok av i politikken.

– Er det noen politikere i Norge som egentlig skjønner business? 

– Nei, det er veldig få. Broren til Morten Astrup i Sveits, Nikolai, har nok god peiling. Han er andre generasjon og har fått inn med morsmelken problemer, utfordringer osv. Det å være en ensom svale på tinget er ikke lykken. Jonas Gahr Støre er i arvebransjen. Jeg husker jo veldig godt Sverre Gahr, det var antagelig morfaren hans, i Jøtul. Han var i Industriforbundet, omgikk gutta i Grorud Jernvarefabrikk og var toneangivende for hva som skulle skje. Men Jonas skjønner ikke noe, sier han.

Det tar ikke lang tid før han fortsetter:

– Jan Christian Vestre er andre generasjon. Jeg hadde god kontakt med moren og faren hans. Jeg var styreleder i Norsk Designråd i 12 år. Ideen deres med å satse på utemøblement var glitrende. Håg var nok en inspirasjonskilde. Det syntes jeg var stas. Jan Christian Vestre var flink til å skaffe investeringstilskudd og subsidier til den nye fabrikken. Han fulgte litt av den samme tankegangen da han var næringsminister – som at Staten skal komme med subsidier til mangt og meget, deriblant dødfødte batterifabrikker. Politikerne er befriende uansvarlige for sine disposisjoner. 

Øk heller bedriftsbeskatningen 

– Hvordan blir Norge uten milliardærer? 

– Vi blir mer og mer blodfattige. Det er utrolig at vi ikke har lært av hva som skjedde i Sverige. Jeg registrerte en dialog mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg hvor Erna foreslo å redusere formuesskatten og heller øke bedriftsbeskatningen med én prosent fra 22 til 23 prosent. Det var en tanke Jonas blankt avviste fordi det ville legge for stor belastning på de mange mindre og mellomstore bedriftene i landet. Det er jo bedre å ta livet av eierne og aksjonærene! En annen ting som har slått meg er at formuer er ulikt sammensatt, og alle gir ikke avkastning til enhver tid. Da kan man havne i en situasjon hvor man må ta opp lån for å betale formuesskatten, akkurat som jeg måtte.

– Du har ikke vurdert Sveits, da?

– Nei, når du kommer ut i en litt tilårskommen sjelsalder som meg og har familie og venner her, er det for sent. Jeg er av den oppfatning at det er regjeringen som burde flytte. Jeg mener det er helt misforstått at alle vi som bidrar til bruttonasjonalprodukt, og som virkelig bidrar til noe, skal bli skviset ut av inkompetente politikere, som ikke forstår betydningen av næringslivet som en av samfunnets mekanismer. Det syns jeg er helt forjævlig. Det er regjeringen vi skulle få ut av landet. Jeg tror flere og flere rike kommer til å vurdere Sverige fremover. 

– Med alt ditt engasjement, burde du ikke ha engasjert deg mer i politikken? 

– Jeg syns det å drive industriutvikling var krevende nok. Jeg engasjerte meg mye i industridesign. 

"Vokste opp med to mødre"

Foreldrene skilte seg da Mjør Grimsrud var fem år gammel. Faren fikk seg ny kone og en datter, som er en inkluderende og omsorgsfull søster. Mjør Grimsrud bodde først på Røa, men flyttet etterhvert til Frogner. Der bodde han med sin mor og danske mormor i nabooppgangen.

– Mormor var helt fantastisk. Hun var en av de første som tok handelshøyskolen i København. Da hun var 23 år gammel, var hun hovedbokholder hos Illum, som hadde 800 ansatte. Men så kom det en skipsingeniør, Ludvig, og tok henne med til Oslo. Siden dro de til Amerika for at han skulle tegne båter for Wilhelmsen. Mor og hennes to søsken ble født der borte, sier han og tar en pause.

– Jeg vokste på en måte opp med to mødre. Faren min døde da jeg var ni år. Mormor lærte jeg mye av. Hvis det ikke hadde skjedd, hadde jeg sikkert blitt advokat. 

Han switcher til dansk og siterer mormoren: “Det er bedre å bli byens beste baker enn byens dårlig advokat”. 

– Hun var opptatt av at hvis man har en lidenskap, skal man følge den. Det er lysten som driver verket.

– Hva ble du? I tillegg til en av Norges rikeste? 

– Jeg studerte ved Bedriftsøkonomisk Institutt. Kun to år om kvelden. Jeg måtte betale studiene selv. 

– Skulle ha det bildet

Som ung begynte han å interessere seg for kunst. En av kunstnerne han ble kjent med var Olav Strømme.

– Han var en flott mann, kledde seg som en engelsk lord. Jeg hadde sånn lyst på et av bildene hans, men jeg hadde ikke råd. Den gangen tjente jeg litt over 2.000 kroner i måneden. Bildene kostet 10.000–20.000 kroner. Men så kom jeg over en liten skisse Olav hadde laget. Den hadde jeg råd til, selv om den kostet meg hele månedslønnen. Olav sa: “Du er en smarting”, og det likte jeg å høre, for det hadde ingen sagt til meg før. Så sa han: “Du har skjønt at det er mye, mye bedre å ha en skisse av en mester enn en original av en eller annen middelmådighet”. Selv om jeg var blakk, gikk jeg på henda hjem med det lille bildet.

Mjør Grimsrud forteller at han kjøper det han liker og ikke tenker på investering når han handler kunst. Det kan føre til både himmel og helvete. Et eksempel på det siste var et portrett av Rolv Wesenlund malt av Håkon Gullvåg som kom for salg på nettauksjonen hos Blomqvist.

– Jeg gav meg f på at jeg skulle ha det bildet, jeg hadde forelsket meg i det. Det var dessverre veldig mange andre som ville by. Jeg fikk det for 300.000. I forkant var det vurdert til mellom 60.000 og 80.000 kroner. 

Akkumulert millionunderskudd

I 1973 fikk Mjør Grimsrud tilbud om jobb som salgssjef i Håg. Det tok ikke lang tid før han skjønt at det akkumulert var et millionunderskudd, og at aksjekapitalen var tapt ti ganger. 

– Den gangen var det slik at hvis du hadde et familieeid selskap, trengte ingen å se kortene i regnskapene dine. Det var bare ligningsvesenet og banken som visste hva ståa var. Jeg fikk opp omsetningen, men så skar det seg likviditetsmessig. Han som var sjef og storeier søkte om akkord, men det førte ikke frem. Fire av leverandørene, som hadde utenstående kreditter, ville ha meg som sjef. Det var en periode da jeg tenkte: Skal jeg bare takke for dansen? For de hadde jo ikke fortalt meg hvor ille det var i selskapet. Løsningen ble et betalingsmoratorium over to år hvor gjelden ble betalt ned i fire like terminer. Det var leverandørene som overtok styringen av selskapet.

– Var griseheldige

– Følte du deg lurt da?

– Det var litt sånn på kanten, ja. Men det var litt fristende også, og så ble jo dette veldig lukrativt for meg. 

Kortversjonen er at Mjør Grimsrud tok opp lån og kjøpte en aksjepost på 25 prosent av en av leverandørene. Nøkkelen ut av uføret ble design, innovasjon og produktutvikling. Håg engasjerte designeren Peter Opsvik, mannen bak den ikoniske Tripp Trapp-stolen, designeren Svein Asbjørnsen, fysioterapeut og senere miljøsjef.

– Vi mennesker er ikke laget for å sitte på statiske stoler. 

Da de solgte, var Håg Nordens største produsent av kontorstoler.

– Vi var griseheldige med timingen da vi solgte i mai 2007 for 1,2 milliarder. Ratos solgte videre for 1,75 milliarder kroner i 2014. Da hadde de også tatt ut en milliard kroner i utbytte. 

I dag er Håg en del av det internasjonale industrikonsernet Flokk, som eies av ventureselskapet Triton.

– Solide utbytteaksjer

Aksjene til Mjør Grimsrud ligger nå i tre ulike selskaper: NIKI, Leopold Invest og Rondane Holding. Han har poster for til sammen over 400 millioner kroner. Aller mest ligger i Storebrand, Sparebank 1 Sør-Norge, Elkem, ABG Sundal Collier og Vår Energi.

– Det er noen lakseaksjer òg. Og Elkem. I Elkem har jeg vært med helt opp, helt ned, og nå er hun litt på vei opp igjen. Elkem har jeg tro på. Jeg syns solide utbytteaksjer ikke er å forakte. I 50–60-årsalderen ble jeg mindre og mindre risikovillig. Jeg har blitt en litt sånn gammal jomfru etterhvert. Jeg er ferdig med å spille kvitt eller dobbelt. Men det er ikke så lenge siden jeg tapte 24–25 millioner kroner i diagnotiseringsselskapet Mentis Cura. Vi fikk brev om at de gav opp.

– Hvordan tok du tapet?

– Det ble vel med noen slurker kaffe. Jeg har også gått inn med mye mindre penger i et av disse selskapene som forsker på kreftmedisin. Men der er jeg jo mye mer beskjeden.

– Skulle vært putta inn

Mjør Grimsrud har penger i Sissener Canopus, et aktivt forvaltet globalt aksjefond med fokus på nordiske, store selskaper.

– Jeg syns Jan Petter Sissener er en aktiv og god talsmann for investorer. Nå var han ute i Finansavisen og fortalte om det griseriet som han Espen Teigland i Investornytt har drevet med. Teigland skulle vært putta inn. Tenk å lure masse småsparere inn i det der.

– Hva tror du om finansmarkedet fremover?

– Jeg tror sett i lys av verdenssituasjonen, og ikke minst med Trump, at det blir et ganske turbulent marked fremover. Det er jeg ganske sikker på. Det man da kanskje bør konsentrere seg om er solide utbytteaksjer som ikke er avhengige av eksport.

– Ville egentlig drive videre

De tre barna er godt voksne født på 1970- og 1980-tallet. Far, som er i sitt 80. år, sitter på A-aksjene.

– Stemmerett kan de ikke få riktig ennå. Men de har sterk innflytelse. Jeg har laget en fremtidsfullmakt.

– Hvor gamle må de bli, da? 

– Det er litt uklart. Våre to døtre jobber jo her hos meg, og det er veldig hyggelig. Sønnen vår jobber på et eldrehjem.

Investoren drar et langt resonnement tilbake i tid til da han var sjef og storeier i Håg. Han tenkte at sønnen ikke skulle inn i selskapet. Døtrene har studert psykologi, pedagogikk, tatt gestaltterapi og sykepleie. 

– Jeg følte ikke at noen av dem sto lagelig til for å gå inn i virksomheten i Håg. 

Mjør Grimsrud hadde egentlig lyst til å drive videre. Han eide 60 prosent av selskapet. Men så var det det med barna og signaler fra Orkla, som eide 35 prosent i Håg.  

– Orkla gav uttrykk for at de trodde det kom et klimaskifte i 2007 og ville se på en exit. Så gikk jeg og tenkte på det og fant ut at det var best slik. Det var faktisk fem budgivere. Vi solgte til svenske Ratos.

Brev fra ordføreren i Cannes

Hytta i Risør er overdratt til en av døtrene. Han har kjøpt en leilighet med garasje til seg selv og kona som de kan bruke når de besøker sommerbyen. Nå har den andre datteren også kjøpt leilighet i samme bygg. Familien har også et sted på Røros, hvor senior i mange år var styreleder for kammermusikkfestivalen Vinterfestspill. De har òg en leilighet i filmfestivalbyen Cannes på den franske rivieraen.

– Jeg har vært lenge i Cannes, men jeg har ikke blitt oppdaget ennå. Hehe. Det er veldig hyggelig å være der. Vi har fått flere brev fra ordføreren i byen som takker oss personlig for å ha valgt Cannes som vårt second home.

Kjøpte kunsten på Feinschmecker

For noen uker siden ba Kapital nestorkokk Lars Erik Underthun i restaurant Feinschmecker på Frogner komponere en forrett og en hovedrett til leserne. Da kom det også for en dag at Mjør Grimsrud har gått inn på eiersiden i den klassiske restauranten. 

– Vi begynte å snakke om det før pandemien. Feinschmecker tikker av på alt jeg liker: God mat, et hyggelig sted og god service. Lars Erik Underthun er et funn. Vi skal ha styremøte her hos meg etterpå. I fjor tjente restauranten 1,2 millioner kroner av en omsetning på cirka 23 millioner kroner. 

Gallerist Haaken Christensen spiste fast på Feinschmecker og lot restauranten låne bilder fra galleriet. Ordningen fortsatte etter hans bortgang. Mjør Grimsrud ville eie bildene i restauranten selv. 

– Jeg har aldri vært helt komfortabel med at noen plutselig kommer og sier: “Nå vil jeg ha igjen bildene mine.” Så snakket jeg med Fredrik Nergaard, som arvet Galleri Haaken, og sa jeg gjerne ville kjøpe kunsten. Vi ble enige om en pris. Jeg skulle gjerne hengt opp noe mer der, men jeg tror de syns det er nok, sier han og fortsetter:

– Det er det samme som oppe hos min kone, hun syns det er nok. Det er egentlig noe dritt. Da vi bodde oppe i Setra vei, hadde jeg bilder tett som bare det. Og i tre høyder. Men her får jeg ikke lov til det, for her sier hun at hvert bilde skal liksom ha litt rom for seg. Rom-cola, tenker jeg, men det er jo ikke dét.

Kapital har konfrontert Espen Teigland i Investornytt med uttalelsen til Mjør Grimsrud om at han har lurt masse småsparere og burde vært satt i fengsel. Teigland har ikke besvart henvendelsen innen deadline.